lplheading

– Syng You’ll never walk alone for meg, ber jeg Irish. Han vil ikke det, og det gjør ikke noe. Vi skal ikke på fotballkamp uansett. En Guinness og litt live musikk derimot, håper vi på.

– De har stolen min! sutrer jeg. I et vindu ser jeg en Herman Miller Aeron kontorstol til flere tusen kroner (har ønsket meg en slik i over ti år). Nedstøvet i et hjørne. Der inne pusses det opp og ingen bryr seg om dyre designstoler ennå. Den vil nok se bedre dager når alt er ferdig.
Da jeg snur meg ser jeg store deler av de herlige Albert Docks, havneområdet som nå er polert og pusset opp og huser kontorer, butikker, kaféer og Merseyside Maritime Museum. I 2004 ble området listet på UNESCOS verdensarvliste, og det bærer på en lang historie på godt og vondt, noe museet kan fortelle mer om.

dock

Jeg er i Liverpool med Irish og ei venninne av oss. Vi har stuet oss inn på et guesthouse litt bortenfor sentrum, ved Waterloo Road, og da vi ruslet bort mot sentrum hadde ikke morgentåken riktig sluppet taket ennå. Vi kunne ikke se de høyeste bygningene. Da vi sto utenfor Liver-bygningen hadde disen heldigvis gitt slipp på den, men andre siden av elven Mersey kunne vi fortsatt ikke se.

Tåken henger over oss fremdeles. Solen har fått kikke gjennom nå, og hele området bader i et slags drømmeaktig slør. Et par sitter med hver sin kaffe utenfor kaféen som ligger i tilknytning til museet. The Yellow Duckmarine kjører en runde i havnebassenget, og får meg til å nynne på Yellow submarine av en eller annen grunn.

yellowduck

Egentlig skulle jeg bare låne toalettet, men da vi først var innenfor dørene til Merseyside Maritime Museum, bestemte vi oss for å få med oss et par utstillinger der. Det er gratis inngang, så hvorfor ikke benytte seg av det, tenkte vi.
Her fikk vi med oss en fasinerende utstilling, ”Seized”, som tok for seg byens status som havn. Import og eksport, hva kom inn, hva ble sendt ut, hva ble beslaglagt og litt om smugling generelt. Samme sted gikk vi over i “Emmigration gallery” der de hadde laget virkelig gode modeller av emigranter til Amerika, historier, bilder, skipsmodeller…. Selvfølgelig med en modell av Titanic også. Som seilte under White Star Line som ble grunnlagt i byen. Den stripete bygningen deres blir bare omtalt av min venninne som ”polkagrisbygningen”.

albertdocks

I 3.etasje finner vi utstillingen om Sir Ernest Shackleton. Om han ikke lyktes med ekspedisjonene han hadde satt seg fore, bør han stå som et symbol på målrettethet og optimisme. Han ble snytt for flere bragder, men oppi det hele sies det at han var kjent som en sterk leder som holdt motet og håpet oppe hos sitt mannskap. Som for eksempel Endurance-ekspedisjonen, der han ville krysse det antarktiske kontinent, men skipet ble sittende fast i skruis og ødelagt. Museet kan vise dramatiske bilder og film fra isen, likevel kom de seg trygt hjem til slutt ved hjelp av hvalfangere fra Sør-Georgia.
Shackleton gjorde et forsøk på å bli førstemann til Sydpolen i 1907, men måtte snu – 97 nautiske mil fra sydpolpunktet. Og vi kjenner jo historien – Roald Amundsen nådde Sydpolen 15.desember 1911.

Min venninne og jeg dulter borti Irish. – Amundsen hadde ullundertøy vet du, flirer vi. Irish trekker litt i skjorta han har på seg. Det varme superundertøyet han fikk av meg til jul er aldri langt unna lenger. Faktisk kommer det godt med her i Liverpool, hvor lufta er såpass rå. Kvelden før sto vi måpende og så jenter løpe fra bar til bar i korte tynne kjoler og ingen jakke. Mens jeg var sjeleglad for å ha boblejakka mi, sto de så greit og uberørt og snakket i singlets. Grøss!

lplcity

Vi er sultne. Vi forlater Albert Docks og går opp mot byen. I Paradise Street passerer vi Jamie Oliver’s restaurant, men vi hadde ikke tenkt til å legge igjen pengene der. Vi satser på litt billig pubmat istedet idag. Irish og jeg har nemlig håpet på et glass Guinness Red, hvis det fortsatt eksisterer.
Vi ender opp på en pub rett nedenfor Cavern Club i Mathew Street, der Beatles ble oppdaget. Vi ser ikke noe Guinness Red her. – Men de selger det fortsatt på O’Neills, får vi vite. Vi setter oss ned likevel. Det blir Strongbow og burgere. Jeg er så sulten at jeg skjelver.

Hadde jeg vært på shoppingtur tror jeg at jeg hadde funnet det meste jeg ville her. Vi passerer Armani, TopShop, Primark, New Look, Urban Outfitters, jeg ser flere H&M-butikker, og jeg vil tro det er en Zara-butikk her også.
Ok, noe får to jenter med seg: jeg pleier å drasse med meg våtservietter når jeg er i England. To pakker for 99p er ikke så ille. LemZip står også på lista. Når halsen er sår og hosten trenger seg frem er LemZip gull!
Så oppdager vi løsvippene! En hel hyllerad med ulike vipper. Irish himler lett med øynene og lar oss i fred. Vi klarer å besinne oss. To pakker hver får holde. Det ene paret skal jeg snart få bruk for uansett. Hadde vi ikke reist med bare håndbagasje hadde nok lommeboka fått kjenne det mer.

shopping

guinness

Snart sitter vi på pub igjen. Vi skulle ha den Guinness Red pint’en, så derfor er O’Neills vårt tilholdssted for en stund. Det er altså den eneste pub’en i Liverpool hvor man får tak i denne varianten.
Det er her jeg får roen til å kjenne etter. Den deilige følelsen av å være på tur igjen. Å se noe annet. Om ikke så veldig nytt, så…definitivt annet enn det man har hjemme.

Når magene begynner å kurre igjen forflytter vi oss litt opp i gaten og ender opp på Bella Italia. Det er så og si fullt da vi kommer inn og vi må vente litt på et bord. Et godt tegn, det er tydeligvis populært her. Vi bestiller hver vår pizza og en flaske vin. En mann med italiensk aksent svinser rundt oss og passer på at vi har det vi trenger.

beatles

Siden det er vår første gang i Liverpool synes jeg det er på sin plass å ta med seg Beatles-pakka. Vi går derfor tilbake til Mathew Street og ned alle trappene til Cavern Club. Nede under jorden er det fullstappet med glade fans som synger til kjente tidlige Beatles låter, fremført av et gjennomført coverband, The Mersey Beatles.
De er flinke! Ifølge Irish er instrumentene og utstyret deres også temmelig identisk med det Beatles brukte selv. ”Paul McCartney” er riktignok ikke skjeivhendt, men han spiller på en Hofner.
Etter pausen var det meningen at de skulle spille materiale fra Sgt. Pepper-perioden, men orgelet er istykker, så de fortsetter på de tidligere låtene. Det blir litt likt etterhvert, og nå er vi trøtte, så vi tar fatt på hjemturen.

Liverpool by night er stille og rolig, og vi bruker tiden til å kikke på bygningene. Det føles som om vi har byen for oss selv. Irish er positivt overasket. Han husket såvidt byen som mye mer slitt enn det den fremstår som nå. Og utrygg. Jeg liker Liverpool. Sett fra luften er ikke byen så innbydende og det er det jeg stort sett har hatt å forholde meg til når jeg har reist til og fra England de siste årene. Blir det tid, drar jeg gjerne tilbake hit. Museet hadde flere utstillinger jeg kunne tenke meg å se, og det bygges ut mer i havneområdet her som er verdt å følge med på. En skal ikke se bort ifra at det blir en pint Guinness Red også.

ufo
En UFO??? Eller Radio City Tower?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende