motions

Med en grytidlig start på dagen uten frokost, en halvannen times flytur og ti minutter med tog, kommer jeg hjem til leiligheten hysterisk sulten. Det hjalp jo ikke akkurat at jeg under flyturen leste om spising i Italia.

Jeg måtte begynne om igjen. “Spis, elsk, lev” er delt opp i tre deler, en om Italia, en om India og den siste Indonesia/Bali. Jeg slumret gjennom kapitlene om Italia og hadde såvidt begynt på India da jeg ble distrahert av noe annet. Så boken ble liggende. Lenge. Helt til jeg i august tok den opp igjen og begynte forfra. Det tok en stund det også, for nå skriver vi oktober og jeg ble akkurat ferdig med den. En helt grei chic lit-bok, og jeg tror, for fotograferingens skyld at jeg kommer til å se filmen selv om den har fått lunke anmeldelser.

Det er da jeg leser en av disse at jeg begynner å tenke litt tilbake… For boken beskriver en kvinne som etter en bitter skilsmisse drar ut i verden for å finne seg selv. Noen beskriver filmen som vestlig velstandsdramatikk og tynn suppe og jeg ser bildet her…jeg gjør det. Men jeg ser også noen fellesnevnere da jeg for ni år siden satte meg på flyet til Mexico.

Jeg kalte reisen for Finding MY (My var et kallenavn jeg hadde), og motivasjonen for å sette meg på det flyet til Mexico var et avsluttet langt forhold, etterfulgt av et turbulent år i menneskelige relasjoner og arbeidsforhold. Det var mange tanker som måtte sorteres og jeg hadde det ikke bra der jeg var. Men jeg hadde erfart før at fysiske avstander kunne gjøre underverker, og jeg ville gjerne prøve det igjen.

Så gunstig da at jeg hadde en reiseglad venninne som var mer enn klar for en tur. Første forslaget var å reise til nettopp Bali, der boken ”Spis, elsk, lev” så og si ender. Men ettersom tiden gikk vokste reisekassen og vi endte til slutt på Latin-Amerika som reisemål. Distansen Mexico-Peru. Alt i mellom var åpent.

Jeg la ikke på meg på turen og jeg spiste ikke noe mer enn hjemme, snarere tvert imot. Jeg gikk ned i vekt, og siden jeg gjorde alle feilene man kan gjøre når det gjelder mat og reise var vel ikke apetitten alltid på topp. Kanskje jeg skulle startet i Italia og spist meg opp en buffer? Jeg mistenker at jeg idag vil måtte gå i kø siden ”alle” som nå har lest “Spis, elsk, lev” nå skal til Italia og finne landets beste pizzakneipe i Napoli, eller for å gripe enhver anledning til å si ”Attraversiamo” (forfatterens italienske yndligsord) mens de går og mumser på italiensk is. Det blir nesten som bøkene til Dan Brown der folk vil følge i ”DaVinci koden”s fotspor.

Meditasjons- og yogabiten hadde jeg en bit av jeg også. Min gode alternative venninne introduserte noen øvelser vi gjorde hver morgen, så der satt vi, i hver vår seng, og myket opp trøtte kropper etterfulgt av ti minutters meditasjon. Jeg tror jeg trengte det egentlig, for tankene jobbet på spreng med å fordøye alt hjemmefra. Opplegget holdt for min del i fire uker. Etter det var jeg mer opptatt av å sove, siden kveldene etterhvert ble så sene der vi skravlet og lo med nye venner.

For da jeg var ferdig med å bearbeide og sortere tankene kunne jeg leve. Jeg senket skuldrene, åpnet øynene og tok inn det dagene kunne tilby meg. På en slik tur ble alt det materialistiske jeg hadde hjemme en bagatell. Jeg kjente hvor godt det bare var å sitte i godt lag og diskutere opplevelser og erfaringer og hver dag lære noe nytt om seg selv, om den kulturen der man var, eller de andre nye vennene man nettopp hadde møtt.

Elsk. Selvfølgelig. Jeg møtte jo Irish på denne turen :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende