Praha – eye candy!

Eller: Å krysse 6,5 broer over Vltava-elven. Selv om poenget ikke er å få med oss flest mulig, bare blir det sånn da vi tar bena fatt for å utforske en av Europas vakreste byer.

Den årlige turen med Mamsen gikk denne gangen til Praha, og vi har ikke angret et sekund på avgjørelsen. Hva bena sier når uken er omme er en annen ting. Vi går MYE. I timesvis rusler vi i de små brosteinsbelagte gatene, nyter byen og alt det fine som er å se. Jeg kan ikke huske sist jeg var i en så estetisk vakker by – overalt ser jeg vakre ornamenter, farger og detaljer.

– Only soup? spør hun reservert. Jeg nikker og da potetsuppen senere kommer på bordet er det mer enn nok synes vi. Det smaker helt nydelig, og dillen gir suppen det lille ekstra. Jeg vil ikke spolere opplevelsen med noen annen smak i munnen. Mens bena får hvile oppsummerer vi det vi har sett så langt.
Første dagen brukte vi i gamlebyen der vi snuste i små butikker, beundret de vakre bygningene og sjarmerende gatene, stilte oss opp med alle andre for å se det astronomiske uret nøyaktig klokken hel time, fikk tilbud om billetter til klassisk musikk og et special-price-for-you-since-you-are-Norwegain… Dessuten tok vi en tur frem og tilbake på Karlsbroen før vi endte opp ved Kommune-huset der vi møtte venner av Mamsen for en sen lunch på Kavárna Obecní Dum. Det ble litt trasking i butikker sammen med dem etterpå og det ble kald drikke utenfor Hard Rock Café. Da jeg gikk på do for n’te gang bestemte jeg meg for å droppe øl-drikkingen. Jeg har ikke blære til det.

Andre dagen er vi på bena igjen og vi starter først med en titt på Det dansende huset, en merkelig bygning som tross den skiller seg ut fra de gamle ærverdige bygningene, på sitt finurlige vis…liksom passer inn.

Vi fortsetter langs elven, krysser Legii-broen, spaserer rolig over Kampa-øya før vi beveger oss i retning Prazsky hrad – borgen som troner i høyden når du krysser Karlsbroen fra øst til vest. Vi går opp alle trappene for så å bli belønnet av en fantastisk utsikt over byen.

Vel innenfor murene finner vi St.Vitus-katedralen, flere gallerier og kaféer. Til vår skuffelse er Gullsmuget stengt. I dette fasinerende gamle kvartalet bodde gullsmeder, kjøpmenn, bueskyttere og det er her huset til Kafka er.
I andre enden av borgen frister en vingård, men vi holder oss til utsikten. Man kan bare stå her og nyte den, lenge. Dessuten har noe fanget vår oppmerksomhet. Der oppe i høyden ser jeg plutselig ned på en slags sort vegg. Hva i all verden var det? Snart er vi nede i alle de smale gatene igjen og prøver å orientere hvor det mørke kan være. Til slutt kjenner vi igjen en lang vegg, og innenfor må det være en park. Det stemmer. Innenfor murene befinner vi oss i Wallenstein-palassets hage. Det var den kunstige grotten vi hadde sett fra borgen. En vegg prydes av sorte dryppsteinsformasjoner og her og der skimtes et ansikt. Rett ved siden av står også et gigantisk fuglebur der vi får øye det vi mener må være fire hubroer.

Rett før vi setter oss med potet- og dillsuppen ser vi det som må være byens smaleste passasje. Et trafikklys for fotgjengere lyser grønt og ”klart” for at én person nå kan gå ned passasjen til restauranten som ligger der nede ved elven, det er ikke plass til flere i bredden! Jeg elsker sånne detaljer!

Hun smiler litt nå, servitøren, da jeg ber om regningen. Den stive masken har fått hvile. Kort tid etter krysser vi Karlsbroen for tredje gang. Det tar alltid litt tid å komme seg over. Folkmengden, underholdningen, alle smykkebodene og utsikten…og alle bildene som skal tas.
Bena tar oss til slutt opp til gaten Národní der jeg foreslår for Mamsen å finne ut hvor Cafe Louvre ligger. Planen er ikke å sette seg ned der. Jeg blir bare nysjerrig når jeg leser sånt som En av de mest elegante kaféene i Praha, hvor Franz Kafka og Max Brod pleide å møtes. Så jeg vil se hva slags sted de valgte. Vi finner fint frem, og i 2.etasje ligger altså den ærverdige kaféen med store flotte vinduer, stukkatur, rosa vegger og mye historie i veggene. Vi velger likevel å bare se og å gå ut igjen.

Men da jeg står der ute på gaten igjen kikker jeg tilfeldigvis inn i et annet vindu, og oppdager en kafé jeg kjenner igjen fra et utklipp jeg har hjemme. Da jeg fant det i ELLE (eller var det HENNE?) falt jeg pladask og har siden tenkt at jeg skulle finne denne kaféen hvis jeg en dag ville komme til Praha. Problemet var bare at da jeg endelig var her kom jeg på at jeg visste hverken navn eller adresse på stedet. Og nå – der! – rett foran meg ligger den helt plutselig! Cafe Patio. Vi titter inn.
– Ja, men da setter vi oss her da, sier Mamsen da hun ser reaksjonen min, i ekstase. Og der blir vi i fire timer, tre glass hvitvin hver og en aldeles nydelig middag.

Øverst: Kavárna Obecní Dum   Nederst: Cafe Patio

Den tredje dagen befinner vi oss i det jødiske kvartalet, og når vi rusler rundt her er bygningene like vakre, souvernirbutikkene veldig tilstede og klesbutikkene dyrere. Jeg er ikke  i humør til å shoppe i det hele tatt uansett. Bortsett fra én ting. På hostellet har vi nemlig et vannvittig godt rugbrød og nå er jeg innom samtlige bakerier for å finne det. Jeg lykkes ikke. (I ettertid viser det seg at étt bakeri her har det brødet jeg var ute etter. *hulk*)

Vi har endt opp på nordsiden av den jødiske bydelen da vi trekkes over en annen bru, Cechuv. Herfra bærer det opp i høyden igjen, til Letna og den store metronomen som står der. Den står inntil et granittfundament som for mange år siden støttet en gigantisk statue av Stalin. Monumentet av ham ble revet i 1962, og siden har plassen blitt brukt til ulike formål, blant annet en 11 meter høy Michael Jackson-statue som ble satt opp for å promotere HIStory-turneen hans. I 1991 ble metronomen avduket og idag står den der og tikker en sakte bedagelig takt.
Mens Prahas gamle bydel yrer av liv og røre er det behagelig stille og rolig i parken som omkranser metronomen. Vi bestemmer oss for å gå i retning Holesovice-bydelen og der finner vi et perfekt sted for lunch, ESSE. Fantastisk god salat med fetaost og soltørkede tomater og en kopp te blir bestilt. Her får vi også mer eye candy. Kaféen har stilig interiør – jeg har veldig sansen for steder med gjennomført stil og atmosfære. Dessuten er bygningene her oppe like flotte som det vi har sett allerede i løpet av oppholdet vårt. Og stemningen føles litt mer avslappet.

Det bærer nedover igjen, over Hlávkuv-broen nå, langs elven, gjennom jødiske kvartalet og snart surrer vi rundt i gamlebyen igjen. Jeg er utslitt og sovner da jeg legger meg ned på sengen på hostellet senere.
Middagen tar vi lokalt denne kvelden. Et kvartal unna der vi bor ligger hyggelige Donna, en italiensk restaurant. Det blir pizza og husets vin. Magene blir mette og lommaboka ca. 155,- fattigere. Det er helt greit.

Øverst: Det kubistiske huset. Nede til venstre: Det dansende huset. Nede til høyre: En av byens mange vakre fasader.

Siste dagen sjekker vi ut og lar bagene stå igjen på hostellet mens vi for en gangs skyld går i retning syd. Den andre borgen, Vysehrad, skal utforskes idag. Dessuten vil Mamsen ha med seg Det kubistiske huset. Jeg kan dessverre ikke se at man kan gå inn noe sted heller, de ser ut som residenser og kontorer.
Uansett. Solen skinner, himmelen er knallblå og vi går sakte opp de bratte bakkene til borgen. Langs muren får vi betalt i fantastisk utsikt både nedover og oppover Vlatav-elven. Vi finner komponistene Smetana og Dvoraks gravplasser på den lille gravlunden. Alphonse Mucha skal også være gravlagt her. Vi går ikke inn i kirken men jeg fasineres av dørene på den – hvor ofte ser du rosa og lyseblått på kirkedører slik? Gull og sort, ja – men ikke disse fargene.

Fra Vysehrad

Vel nede alle trappene igjen står vi ved elven og bestemmer oss for å ta bena fatt og gå over jernbanebrua opp til Kampa-øya. Rett ved den finner vi et hyggelig sted å spise en sen lunch. Pasta med biff ragu. Servitøren er lavmælt og høflig og vil veldig gjerne at vi skal ha dessert også. Det har vi ikke plass til, vi er stappmette. Da jeg spør ham om John Lennon-veggen viser det seg at den er så og si rett rundt hjørnet.
Det begynte visst i 80-årene som en protest mot kommunistregimet. Idag er det opprinnelige Lennon-motivet borte da veggen er i stadig endring i form av ny grafitti som endrer motivene igjen og igjen.

Da vi går over broen til Kampa igjen passerer vi et fenomen jeg har veldig sansen for. Og den guidede gruppen som kommer rett etter oss snakker om det samme. En person, eller en gruppe begynner med en ting og så følger mange etter. I dette tilfellet er det noen som har hengt en hengelås på sprinklene på broen. Flere har fulgt opp og nå er det altså flust med hengelåser i alle størrelser og farger her. Fasinerende! Og slike fenomener skjer overalt i verden.

Vi krysser Karlsbroen for siste gang, tar til venstre på andre siden og følger elven opp til neste bro mens vi ser folk nyte solen og varmen den fortsatt gir fra seg. Vi går til midten av Manesuv-broen for å se Karlsbroen i solskinn. Det får avrunde oppholdet vårt. Vi kikker på båtene som kjører opp og ned Vltava-elven og er strålende fornøyd med oppholdet her. Vi føler vi har fått sett utrolig mye, vi har spist og drukket godt og vi har sovet godt. Ikke ble det så værst for lommeboka heller.
En tur til Praha frister absolutt til gjentakelse, men da tror jeg at jeg skal ha med et enda bedre kamera, for her er jo fantastiske motiver overalt!

Fly:
Vi fløy med Wizz Air fra Torp/Sandefjord Lufthavn til Prague Ruzyne Airport: 986,- for to personer t/r  inkl. shuttle service til hostellet.

Overnatting:
Vi bodde på St. Christophers @ Mosaic House i Nove Mesto. Gjennom hostelworld.com booket jeg Standard Twin Private Ensuite (to enkeltsenger og eget bad): ca. 2060,- for to personer, 4 netter.
Frokostbuffet kostet 43,-/per person per dag.

Det er et eget innlegg om dette hostellet.

Transport:
Vi brukte airport shuttles til og fra hostellet. Den første bestilte jeg gjennom Wizz Air. Returen til flyplassen gikk gjennom hostellet og kostet ca. 180,- (gjelder 1-4 personer). Kjøreturen tok ca. 40 minutter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende