header

Jeg må innrømme at jeg har blitt litt mer anglofil denne høsten. It’s all in the details I guess…

Det var godt med et gjensyn med London tidligere denne høsten, men mitt England føler jeg kommer til syne først når jeg beveger meg ut av storbyene, til det jeg kaller Hverdags-England. Dette opplever jeg stort sett når jeg er hos Irish’ familie i grevskapet Cheshire. Det er her jeg får snappet opp detaljene, det er her jeg får kjent på kulturforskjellene og de sære sidene. På godt og vondt.

Jeg synes mange har et hårreisende forhold til mat og drikke, tatt i betrakning at det går an å finne god, nyttig og billig mat uansett om du velger å spise på en pub eller handler på ASDA.
Det føles av og til som om det serveres chips til alt, og at ”alle” går rundt og knasker på potetgull eller kjeks. Det er fett, det er søtt og det er salt. Jeg får abstinenser etter salat når jeg har vært her.

eating

Men nå i høst snudde dette litt. Først tok Irish og familien hans meg med til et hyggelig sted som heter Ye Olde Manor der man hver dag kan få carvery. For 3,59 pund får du tre store skiver med kjøtt (svinestek, roastbeef, eller kalkun – eller en skive av hver) og så mye du ønsker fra grønnsaksbuffeten. Det jeg merket meg nå nylig da jeg var der er at det er ikke chips i buffeten! Det er kokte eller ovnsbakte poteter. Og grønnsaker som gulrøtter, erter, blomkål osv.

Programmet vårt denne gangen var litt anerledes, slik at det var tid for å kokkelere også. Derfor svinset søsteren til Irish og jeg rundt på ASDA der jeg handlet inn til å lage en stor lasagne med masse grønnsaker. Og en god salat til. Ca. 160,- betalte jeg for ingredienser til et måltid til 4+ personer og da var det mye igjen dagen etterpå også.

På supermarkedet Morrisons en dag fant jeg en herlig salatbar – jeg klarte ikke å stagge abstinensene nemlig, og selv om utvalget her kanskje lå mer på kremete grønnsaksblandinger var det likevel mye bra synes jeg. Linser, bønner, couscous, pasta og noen fantastiske potetsalater. Mmmmmm!

Så er det disse morsomme matvarene som man finner i kjøleskapet. Min favoritt er smøret I can’t believe it’s not butter. En avhandling av et navn. – Hvis det ikke er smør, hva er det da, spør Irish hver gang jeg bemerker det. – Spam, sier jeg. Fyren er Monty Python-fan. Han har forresten glemt å vise meg en boks spam, kommer jeg på nå.

life

Jeg synes landsbygda er herlig. De små gårdene og de smale veiene som er som sunket ned i landskapet. Det toppet seg da vi kjørte tidlig en søndags morgen mot Liverpool. Solen hadde ikke vært oppe lenge og over jordene lå en dis som ga det hele et drømmende uttrykk. Igjen, et Emmerdale-moment, som jeg kaller det. Hjem til gården. Noen vil kalle det Postman Pat-land.

Noen av de små landsbyene ser nesten ikke ekte ut. I forbindelse med Land Rover-showet vi nylig var på tok vi bolig i Whittlesey, og det var som om hele stedet var kulisser til en film om England. Det høres suppete ut, men husene og de små smale gatene var bare så…søte! Vi måpte da vi av alle ting så en limousin kjøre rundt der – hvordan i all verden klarte den de smale små gatene?

Jeg husker en kamerat av meg for en del år siden himlet med øynene av et boligstrøk her i Tønsberg-området. Alle husene var i tre, og med samme utskjæringer rundt trappen og mønene. Helt like var de, bortsett fra fargen som de respektive eierne hadde valgt å male dem i. Det ble veldig søtt og etablert syntes han. – Sååå A4. Jeg lurer på hva han ville synes om husene i England der rad på rad med hus ser klin like ut. Det er bare fargen på døren som skiller dem. Boligområdene er som en forvirrende labyrint der alt ser likt ut, og når jeg tror jeg har fått begrep om hvor jeg befinner meg, er jeg like lost øyeblikket etterpå. Likevel finner jeg en slags sjarm i det.

Jeg vil avslutte med en kopp te. Jeg er tedranker og på cafeene her hjemme får jeg teen i et glass eller stort krus, betaler ved kassa og tar teen med meg til bordet mitt. I England blir jeg forvirret et øyeblikk der jeg betaler for en kopp te og får et skilt med nummer jeg kan ta med til bordet mitt. Jeg skal jo bare ha en kopp te! Men så kommer jeg på det. For litt etter kommer en jente bort til meg med et fat. En liten kanne med te nok til to kopper, en liten kanne med melk, sukker og så kopp og skje. A cup of brew…. En meget viktig del av kulturen – og my own little Britain.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende