Den har vært ute et par vinternetter før, den skranglete bussen jeg sitter på. Jeg kikker ut av vinduet og tenker at den gjenspeiler det jeg så ofte har sett utenfor vinduene. Et røft ytre som kamuflerer styrken, staheten og stoltheten oppi all fattigdommen. Den sterke viljen til å overleve.
Hver dag har jeg fått virkeligheten smurt inn i ansiktet, og jo lenger jeg reiser, jo mer smertelig klar over mitt eget priviligerte utgangspunkt blir jeg.

Det er da jeg senere rusler rundt i en av de populære landsbyene blant turistene jeg ser henne. Klokken er sent på kveld, solen har gått ned og innimellom alle de tilreisende går åtte-niåringen rundt og selger souvernier for å bidra til familiens skrale økonomi. I det fattige landet er urbefolkningen, som hun representerer, de fattigste. Jeg ser flere barn på hennes alder ute den kvelden.
Jeg frykter for henne og lurer på hvor lenge turistene nøyer seg med bare souvernirer – hvor lenge hun får være et barn. Mange kommer hit for å finne unge jenter, veldig unge jenter, og det i et land der overgrep dessverre er ganske vanlig.

Øynene våre møtes. Hjemme i Norge sover hennes jevnaldrende trygt i en varm seng. For dem venter nok en skoledag imorgen. Jeg undres om jenta foran meg har fått sjansen. Her blir stort sett bare gutter sendt på skolen siden de barnerike familiene ikke har råd til å gi alle barna mulighet til utdanning (om de har råd i det hele tatt). Jentene prioriteres ikke.
De som får begynne på skolen går gjerne ikke mange årene før de igjen må bli hjemme for å hjelpe til å passe yngre søsken og huset mens foreldrene er ute og jobber. Analfabetismen er høy blant kvinnene her.

Foruten økonomi er holdninger en utfordring. Å se verdien i å gi en jente utdannelse. Det viser seg at utdannede kvinner gjerne venter lenger før de gifter seg og de later til å få færre barn, faktorer som minsker risikoen for fødselsrelaterte problemer for både mor og barn. At kvinner får utdannelse bidrar til bedre helse for barna, i tillegg til at de blir en viktig stemme, ikke bare for seg selv og sin familie, men i denne jentas tilfelle – sitt folk.
En annen utfordring er sikkerheten til de jentene som får begynne på skole. Særlig i mer grisgrendte strøk der skoleveien er lang.

Hun har mange odds mot seg, piken med souvernirene. Idet jeg ser henne forsvinne i folkemengden håper jeg inderlig at hun får sjansen. Jeg ønsker å se henne sitte hjemme med skolebøkene i stedet for ute i gaten i et korrupt land som tiltrekker seg litt for mange ulver på leting etter nye jaktmarkeder. Jeg ønsker å se at hun har en fremtid med muligheter for å utvikle sitt potensiale, og finne en vei ut av fattigdommen.

Piken med souvernirene.

Dette var mitt bidrag til Plans blogg-konkurranse for å sette fokus på jenter i sør.

Edit: Jeg reposter aldri, men i disse dager synes jeg innlegget er aktuelt igjen da Plan Norge igjen kjører kampanje for jenter verden over. ALLE JENTER FORTJENER Å VÆRE TRYGGE!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende