screen

Jeg står midt i Chinatown, møkkasliten og med verkende ben etter en lang dag. Rundt meg yrer det av folk. Det er fredag ettermiddag, og magen begynner å bli sulten.

Før jeg dro til London hadde kameraten min, Magnus, takket ja til å bli med på karaoke sammen med de asiatiske vennene hans. Kvelden før googlet vi adressen til stedet vi skulle møte de andre, og siden han selv skulle dra rett dit fra jobb, skulle jeg møte opp her alene.
Etter det vi hadde sett på nettet skulle stedet, The Laughing Buddha, ligge rett ved en av portene. Det er tre av dem i Chinatown – som ikke er større enn én gate egentlig. Jeg ser ingen Laughing Buddha og ingen av de jeg spør har hørt om stedet. Da jeg sender Magnus en sms vet jeg ikke om han får den, så jeg stiller meg midt i hele smørja, ved et par løver, og venter.

pancake

Heldigvis ser jeg ham kort tid etter, og den éne personen jeg ikke har spurt om restauranten vi skal på har svaret. Det er nemlig der hun jobber, og stedet har byttet navn! Dessuten likner fasaden overhode ikke på det vi så på nettet.
Vi klatrer opp tre etasjer og får et lite kvadratisk rom med plass til ti personer. Det er litt småslitt her, men helt ok, her er det vi som skal bidra med stemningen. Mens vi venter på de andre, tester Magnus og jeg ut karaokemaskinen. Med hver vår mikrofon synger vi den ene ABBA-låten etter den andre (Magnus er halvt svensk, og han må da ta vare på arven sin må vite).
Så kommer resten av selskapet. Rosalyn fra Singapore og hennes franske kjæreste, Antoine. Mike,  Sharon og Sue fra Kina og Ivy fra Hong Kong (som jo er en del av Kina nå).

food

Vi får menyer. Tanken er at alle velger en hovedrett hver også deler vi alle sammen. Jeg sier fra meg oppgaven å velge en hovedrett. – Surprise me, sier jeg, og Rosalyn diskuterer og studerer med de andre. – And leave the sweet and sour stuff at the door, formaner hun leende.
Det tar ikke lang tid før maten er på bordet. Den er kjempegod og det ser aldri til å ta slutt – fat etter fat med sjømat, kjøtt og grønnsaker kommer inn mens vi synger, ler, skravler og studerer potensielle melodier å synge.
Sue foretrekker kinesiske ballader, og jeg følger med tegnene på skjermen for å kjenne igjen noen lyder. En kamerat av dem, som har kommet inn på tampen, forklarer mer enn gjerne for meg hva de ulike tegnene betyr. – En god måte å lære kinesisk på, tenker jeg høyt.

doors

Selv om man kan få både øl og vin her også har vi alle bestilt kinesisk te, og kanna får stadig påfyll. Greit å være klar i hodet.
Jeg synger Come Undone med Robbie Wiliams, You’re So Vain med Carly Simon, og da vi går derifra, litt over elleve, surrer den siste låten Ivy sang rundt i hodet mitt; I am woman hear me roar av Dusty Springfield (og som jentene i SATC 2-filmen synger på scenen). Vi stemte i hele gjengen.
Ute på gaten kjenner jeg at jeg er helt kake. Et halvhjertet forslag fra Magnus om å møte et bursdagskalas i en annen del av byen får avslag fra min side. Da vi sitter i annen etasje på bussen og titter ut mot Big Ben i det fjerne er han enig i at det var en god ide å dra hjem. Det har vært en lang dag.

Jeg har aldri vært fristet av karaoke, men dette var en utrolig artig opplevelse. Særlig med den gjengen vi tilbragte kvelden med og i den formen det hele skjedde, som en god sosial greie.

Xièxiè, alle sammen! :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende