London: Et hjertelig gjensyn

Det var på tide å besøke London igjen – ordentlig. Ikke bare rase gjennom i transit på vei til andre verdenshjørner. Dessuten var det en god stund siden sist jeg så min kamerat Magnus som bor her.

Jeg hopper av bussen i Baker Street, slenger bagen over skulderen, finner frem Oyster-kortet mitt og løper ned på nærmeste Underground-stasjon. Kort tid etter står jeg midt i Camden Passage og ser etter et fint sted å spise frokost. Jeg hadde en tidlig start fra Norge.

På Elk in the Woods er det sent nok på dagen til at jeg tillater meg et glass rosévin for å feire at jeg er på tur igjen, og tidlig nok til at det blir stekte egg og vegetarpølser…hm…som en slags English breakfast. Jeg er nemlig ikke så veldig begeistret for engelske pølser.
Stedet er rustikk, stilig og enkelt. Det grove trepanelet på veggene gir en vag hyttefølelse. Det er populært her tydeligvis, for stadig kommer det folk inn som blir bedt om å vente litt da det er fullt.

I helgene er det nok langt mer travelt her i Camden Passage– det skal være et godt marked. Det er onsdag da jeg tusler oppover og snuser på antikke smykker i en av de små bodene. I hele gaten er det små butikker som selger gamle porselenskopper, møbler, klær, vesker og klokker. For å nevne noe. Stemningen her er rolig og avslappet – jeg kunne oppholdt meg her lenge.

Akkurat som i Berlin, får føttene mine kjørt seg. Tidligere har turene mine til London stort sett dreid seg om å shoppe. Oxford Street, Kensington High Street, Berwick Street (da jeg skulle kjøpe stoffer til avgangskolleksjonen min på ESMOD), samt de obligatoriske attraksjonene; Buckingham Palace, Tower Bridge, Hyde Park, Piccadilly Cirkus… Denne gangen vil jeg se litt mer. Prøve å plukke opp stemningene i de ulike bydelene. Se noen av de utallige markedene i denne byen. Så jeg går. Mye.

Kameraten min bor i Bermondsey, en bydel i stadig utvikling, og som jeg vil skrive mer om i et eget innlegg. Han er ikke tilbake fra jobb ennå da jeg ringer på hos ham. Jeg setter meg derfor på den lokale puben rett nedenfor, The Victoria. Kjøper min første Strongbow på turen og erklærerer at det skal ikke mer til for å gjøre meg lykkelig. Det er ikke noe spesielt sjarmerende å se på her jeg sitter på en plaststol utenfor puben, men det er litt sol, det er varmt og pubeieren er koselig å skravle med.

Dagen etter tar jeg banen til South Kensington og Victoria&Albert Museum. Det er gedigent og huser skatter fra alle verdenshjørner. Buddhaer, smykker, klær, portrett, figurer… Det synes endeløst. Man kan bruke ukevis på museene her i London, og de er stort sett gratis, hvilket jo er en glimrende mulighet til å slå seg løs og la seg svinne hen i forhistoriske skatter og myter. Dessverre er jeg er ingen god museumsgjenger i det hele tatt egentlig. Jeg blir fort trøtt, selv om det er mye imponerende å se. Jeg hadde egentlig planlagt et større museumsbesøk, men jeg tror det får bli en greie en annen gang, hvor jeg får med meg British Museum og National History Museum også.

Den lille utstillingen som trigget meg her nå var Grace Kelly – Style Icon. Her vises deler av hennes garderobe fra både tiden som filmstjerne og senere prinsesse. For ikke å glemme den berømte Kelly-bagen fra Hermés som er blitt en våt drøm for shoppingglade kvinner verden over.

En velkommen pause…

Jeg tar med meg et par utstillinger til her før jeg går ut en sideutgang og fortsetter opp mot Royal Albert Hall, gjennom Kensington Gardens og bort i Kensington High Street. Om jeg kunne få med meg noe shopping? Jeg gidder ikke. Dessuten bestemmer jeg meg for å gå opp til Portobello Road Market og få med meg litt inntrykk på veien.
Oppe i Portobello Road finner jeg flere små butikker og boder der jeg myser på noe å kjøpe med meg. Også her er det adskillig mer travelt i helgene enn på en ukedag. Men stemningen er god for det, jeg liker meg virkelig her. Jeg bruker god tid nedover gaten, kunne trengt en dag bare her. Etter en stund er jeg sulten, og setter meg ned på en hyggelig pub der jeg bestiller fish n’ chips. Det smaker!

Fredagen tar jeg banen til Liverpool Street der jeg skal møte en gammel kollega som har flyttet til byen. Vi har avtalt å møtes utenfor The Railway Tavern. Puben er blitt litt spesiell for meg. Det er nemlig her Irish og jeg alltid har inntatt lunch og drikke og slått ihjel noen timer før vi har tatt banen til Heathrow. Som i transit mellom Norge-Stansted-Heathrow-Verden.

Jeg er tidlig ute, så jeg benytter anledningen til å gå ned til St.Mary Axe og kikke nærmere på The Gherkin, eller Swiss Re House, som jeg har nevnt på bloggen her tidligere. Bygget er et slags landmerke blitt for meg på London, og har så spesielt utseende at det står ut uansett hvor man er i byen. Vaktene ved hovedinngangen ser morske ut, og jeg har vel ikke noe der inne å gjøre uansett, så jeg titter litt på den, går en halvveis runde, før jeg går tilbake til Liverpool Street igjen.

De nye bysyklene var stor snakkis i London nå. Det er visst litt barnesykdommer nå i starten med å få dette til å fungere tilfredsstillende.

Min tidligere kollega, Sigurd, tar meg med til Spitalfields Market. Hver fredag er det klesmarked, og det er flust av boder med klær, vesker og sko. Etter en kjapp runde her setter vi oss på en hyggelig kaffebar for å oppdatere hverandre.
Han bor i Hacney og stortrives. Her bor en rekke designere og det er et større kreativt miljø her.
Vi tusler opp Brick Lane, og passerer en inngang som  inviterer til stort vintage utsalg. Han peker, viser og forklarer, og dessverre rekker vi ikke så mye mer enn dette. Sigurd må videre, og jeg bestemmer meg for å bevege meg mot sentrum igjen. Været kunne vært bedre også denne dagen.

Fredag ettermiddag, London sentrum. Etter en halvtime på Topshop innser jeg at jeg ikke har det i meg lenger. Jeg har aldri vært noen fashionista eller storshopper, men sist jeg var på Topshop tilbragte jeg tre timer her og fikk med meg flere godsaker. Nå orker jeg rett og slett ikke, så etter litt fomling på H&M over gaten og Miss Selfridge lunter jeg ned mot Piccadilly Cirkus. Jeg har en avtale. Men det kommer i et eget innlegg.

Såååå sliten

——————————————————————————————————————————————————–

Jeg fløy Ryan Air fra Torp til Stansted. Pris: 249,- én vei (jeg fløy hjem igjen fra en annen flyplass)

Fra Stansted kan man ta både tog og buss inn til London sentrum. Jeg valgte buss denne gangen. Det tar lenger tid enn toget, men er mye billigere. Hos EasyBus betalte jeg £6.99

Skal du være i Lodon noen dager vil jeg anbefale å skaffe et Oyster Card dersom du vet du vil ta mye buss og undergrundsbane. Les mer om kortet her. Og ikke kvitt deg med det når du reiser hjem igjen. Jeg har hatt mitt i snart fire år og har det alltid med meg når jeg skal til/gjennom London.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende