kairo

Hjertet dunker og hendene skjelver. Å krysse gaten i Kairo er ingen spøk.

Først befinner vi oss på grensen mellom Israel og Egypt, Irish og jeg.  Lett oppspilt. Over at vi er i Egypt. I Afrika. Da vi går ombord i bussen som skal ta oss til Kairo har vi på forhånd blitt enige om at vi kun skal se Giza-pyramidene og muséet og så dra igjen. Det er ingenting ved millionbyen ellers som frister oss, i vår forutinntatthet er vi forberedt på en masete og slitsom opplevelse. På bussen kommer vi i prat med amerikanske Katherine, som tidligere har studert egyptologi i Kairo. Hun skal bli hentet av en kamerat der, og vi må gjerne sitte på. Det er forfriskende å høre henne fortelle om byen. En ung jente som virkelig digger Kairo med all dens kaos så vel som historie.
Kameraten, Kareem, er født og oppvokst i byen, men har aldri besøkt pyramidene. Vi ser spørrende på ham, mens Katherine himler med øynene. Er det mulig? Hun ler, og erklærer at vi har samme agenda for dagen etter. Vi blir alle enige om å se pyramidene sammen.

Vår første kveld i Kairo er ennå ung. Om vi vil være med og røyke shee-sha? På en av Kairos mange fortauskafeer blir vi introdusert for en institusjon i Midt-Østen; vannpipe med frukttobakk, og søt chai-te. Rett bortenfor kafeen har vi plukket opp hver vår koshari, en rett bestående av pasta, ris, linser, løk tomatsaus og chili. Jeg tror vi betaler noe sånt som fem kroner for en stor porsjon som virkelig metter! Kareem forteller at det stort sett er bare menn som går på disse kafeene og når jeg ser bedre etter, er det bare Katherine og meg selv som er kvinner her. Jeg hoster litt av pipen, og er takknemlig for teen som følger med. Som ikke-røyker går det likevel overaskende bra å røyke dette.

Klokken fem morgenen etter våkner jeg av bønneropene, og i soloppgangen ser jeg Kairo våkne til live. Den er ikke vakker, byen, og sakte men sikkert omringer den snart pyramidene. At de ligger langt ute i ørkenen er en illusjon hyppig brukt på postkort og bilder, noe vi selv får se da Kareem parkerer bilen ved turistattraksjonen. Med hele Kairo bak meg hører jeg fredagsbønnen som i en slags stereo der jeg prøver å fordøye alle inntrykkene av å faktisk være her. Det er ikke lett. Jeg ser og ser på pyramidene, men jeg klarer ikke helt å ta dem inn. Er de for store, er det maset fra guidene, er det forventningene? Jeg vet ikke. Vi går inn i den midterste pyramiden, ikke alle er åpne på én gang. Med bøyd rygg går vi gjennom den smale sjakten som leder inn til gravkammeret. Luften er varm og klam. Rommet er nakent. Jeg stryker lett på veggen med fingertuppene, som om jeg vil plukke opp noen eldgamle vibber. Irish og jeg ser på hverandre. Endelig er vi her, tross alt. Vi blir ikke lenge i kammeret, og det føles godt å komme ut i solen igjen.

Lei av turisthordene og masete guider erklærer Katherine at det er på tide å dra ut til Saqqara, trappepyramiden. Unødvendig å si at det er deilig å komme ut av Kairo for en stund. Luften føles bedre, det blir grønnere. Vi passerer jorder, og i forbifarten utspiller et nydelig fotomotiv seg der en mann jobber i en åker med en nydelig moske som bakgrunn. Saqqara ligger i disse landlige omgivelsene, og er omgitt av ruiner fulle av relieffer og søyler. Og langt færre turister.

Østsiden av Nilen har Downtown med smale gater der mannlige servitører balanserer brett med te gjennom kaotisk biltrafikk og travel folkemengde. De fleste kvinnene jeg ser her er dekket, om det er chador eller niqab de har på seg. Vestsiden har store, brede gater og moderne butikker. Her befinner vi oss andre kvelden sammen med våre to nye venner, på restaurant Cedars. Med hver vår vannpipe, te og deilig mat. Jeg ser like mange kvinner som menn. I vestlige klær og overalt går praten livlig. Fredagspils med litt annen vri, tenker jeg, og patter på pipen. Kirsebærsmak.

Å krysse gatene i Kairo er nærmest et selvmordsforsøk. Det er rent anarki i trafikken, og da vi endelig står utenfor Det Egyptiske Museet er vi sjeleglade for å være i live.  Trafikken blir fort glemt da vi trår inn i museet, der bygget i seg selv er verdt en titt. Nydelig,  ferskenfarget, huser det Tut Ankh Amons maske og alt de fant i graven hans i tillegg til mye mye mer. Jeg forelsker meg i Nefertitis uferdige hodestatue (kan man kalle det det?) og statuen av farao Akhenaten. Museet åpenbarer virkelig en eksotisk verden, og vi blir der lenge.

Man kan ikke forlate Kairo uten et besøk i et av Midt-Østens største basarer, Khan Al-Khalili. Basaren er akkurat slik jeg vil basarer skal være. En labyrint av smug med spennende skatter og fargerike personer. Med hjelp av Kareem får vi med oss et par suvernirer til meget god pris, blant annet en shee-sha pipe og en lykt. Basaren, med all verdens rariteter og lukter, setter prikken over i’en for oppholdet vårt, sier jeg til Irish. Jeg tar feil. Da vi senere sitter i hagen bak Mariott Hotel – det er siste kvelden nå – og patter på vannpipene mens vi kikker opp mot den svarte nattehimmelen, ser jeg at jeg var for hastig. Det nydelige bygget ved Nilen er som skutt ut av «1001 Natt». Det er et klype-seg-i-armen-øyeblikk. Jeg er ved Nilen..! I kaotiske og slitsomme Kairo. Inntrykket av byen er langt bedre enn ventet, takket være våre to nye venner. Virkelig! En skal faktisk ikke se bort ifra at jeg reiser tilbake hit igjen.

Vi bodde på New Palace Hotel, 17, Soliman El Halaby St, From Emad El Din St, Cairo

Vi ble på forhånd anbefalt King Tut, men dessverre var de fullbooket. New Palace var en god erstatning og ble anbefalt av King Tut selv.

Jeg føler at turen vår til Midt-Østen fortjener noen nye og bedre innlegg, og noen har jeg lagt ut allerede, som vår herlige opplevelse ved Sinai-fjellet. Bloggen har utviklet seg og ikke minst har jeg utviklet meg som skribent siden Irish og jeg var her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende