perro

Jeg tror jeg kunne den nesten utenat til slutt, Teknisk Forlags Store Hundebok, som ble mer og mer slitt i bokhylla til tanta mi da jeg besøkte henne i skoleferiene

Hennes hundegalskap smittet over på meg, og bokens innhold satt lenge. Jeg husker særlig én side som viste kinesisk nakenhund og meksikansk hårløs hund. Dette var lenge før den kinesiske varianten kom på å bli trendy og idag tripper to eksemplarer av nettopp den hjemme hos henne. Med og uten pels. Jeg vet ikke om jeg synes de er direkte vakre, men helt klart søte. Fasinerende.

Den latin-amerikanske varianten, så jeg første gang i Peru. Her het den noe sånt som Peruansk Hårløs Hund. Da Irish og jeg skulle se Månepyramiden i Trujillo, glemte jeg alt som het ruiner da jeg så to sorte hunder komme mot meg.
Husket jeg riktig sa Teknisk Forlags hundebok noe sånt som at disse hårløse skriker istedet for å bjeffe og at huden bør smøres med solkrem om den blir utsatt for sol. Den var visstnok heller ikke vanlig i våre hjemtrakter, og jeg hadde hvertfall aldri sett en slik hund noe sted før nå.

Hundene snuste nonchalant på meg da jeg satte meg ned og lot hendene stryke over den mørkebrune tykke huden deres. Den var grov, nesten litt ru. En mann kom ruslende bort til oss. Jeg følte meg like dum idet jeg hadde spurt som blikket han sendte meg da jeg nevnte solkrem.
– No, svarte han kort.

De så ikke ut til å bry seg om hverken den bevrende solen eller turistene der de daffet rundt. Vi lot dem til slutt i fred, og gikk for å se nærmere på det vi egentlig kom hit for…. – Månepyramiden var det ja.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende