01

Hver gang vi har reist til eller fra Torp, og sust forbi en viss hangar i ferd med å ta av eller lande har vi sagt det; - En dag!. For utenfor den hangaren har vi sett en ærværdig eldre dame, Dakota DC-3. Norges eneste flyvende av sitt slag.

Av en eller annen grunn tenker jeg på de herlige gamle folkevognene når flyet starter opp. Det er en helt annen lyd enn vanlig fly, og det durer godt. Fra der jeg sitter har jeg fin utsikt inn i cockpit og det er fasinerende å se alle de gamle spakene og knappene. Det sølvfargede flyet med norske farger på halen har sjel!
– And made to last, erklærer Irish og peker rundt seg. Ikke noe plastikk her.

04

Hun ble satt i tjeneste hos US Army Air Force i 1943, og ble brukt under krigen i Europa. Ifølge de som tar vare på henne nå var hun med på selve D-dagen.
I 1948 ble hun kjøpt av Finland og gikk på flyselskapet Finnairs ruter helt frem til 1969. Etter det ble flyet overtatt av det finske flyvåpen, og president Uhro Kekkonen brukte henne som sitt representasjonsfly i mange år. I 1985 ble hun kjøpt av Thore Virik og Arne Karlsen og har siden august 1986 fløyet i Norge.

06
Tjøme, sydlig retning

I flere år har vi sett Dakota’en dure over hodene våre på onsdagene. Også Mamsen og min kjære stefar har fulgt med, og sagt – En dag! Derfor var det gøy å kunne spandere en tur på dem som bursdagspresang nå, og selvfølgelig måtte Irish og jeg være med også!
Nå sitter vi med store øyne og venter på å fly av gårde. Skinnende blank ruller hun snart ut på rullebanen og kort tid etter er vi i lufta. I ca. 330 meters høyde flyr vi først over Larvik og ned mot Stavern, før vi snur nesa opp mot Tjøme, Nøtterøy, Tønsberg og så tilbake mot Torp igjen. Det hele varer ca. en halvtime, og vel oppe får vi lov til å ta av sikkerhetsbeltene og gå frem og tilbake i flyet for å se. Det er helt ok å komme frem og titte i cockpit også.

Irish har fortid i RAF og er veldig fasinert av flyet. Han er først og sist inn, og skravler med de gamle gutta som holder den gamle damen i lufta. Jeg hilser på flere av dem, og de er som en gammel guttegjeng med en kjærlig hobby.

03

Jeg vet ikke hvordan, men via websiden og mail med foreningen hadde jeg fått inntrykk av at det bare var én tur pr. onsdag så jeg ble først ganske skuffet da vi kom ned til Dakota-plassen og så at listen var så og si full.
Heldigvis ordnet det seg. Min kjære stefar fant ut av opplegget – det var flere turer idag, og vi ble satt opp på tur nummer tre. Det ble en drøy times venting men det gjorde ikke noe. Her er benker, salg av vafler, kaffe og pølser og fin utsikt til rullebanen så man kan se Dakota-flyet ta av og lande. Selv når Dakota’en ikke flyr så brukes plassen av folk som liker å se på flytrafikken.

02

Jeg hadde tatt mine forhåndsregler for å bli dårlig oppe i flyet, i og med at det flyr så lavt var jeg forberedt på at det skulle gynge og riste mer enn det faktisk gjorde. Flyturen var behagelig og det gjør utrolig mye at man får bevege seg rundt mens man er der oppe i luften. Da kan man få kikket ut på begge sider i tillegg til å beundre flyet i seg selv.

05
Tønsberg

Hun blir godt tatt vare på av Stiftelsen Dakota Norway, og hver onsdag fra mai/juni til september kan folk være med å fly over Vestfold. Det koster mye å holde Dakotaen i lufta hvert år, og de er avhengig av de innbringende medlemsturene. Vedlikeholdet går på frivillig basis

Les mer om flyet og turene her.

08


Jeg så et tilsvarende fly, The Raisin Bomber, i Berlin da jeg landet på Shönefeld Airport.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende