valley

Da Irish kikket ut bussdøren så han rett ut i intet. Og han skjønte plutselig hvorfor alle de andre hadde gått av – i tide.

– Hvor lang er bussturen? spurte vi mannen som solgte oss billettene. –18 timer, svarte han kort mens han tydelig skrev prisen vi hadde betalt for billettene på vår papirdel, og en annen, lavere pris på sin egen kvittering. Vi knurret og forberedte oss på en humpete og lang natt.

Bussen hadde sett bedre dager. Regnet trengte inn mellom glippene rundt vinduet og setet var ubekvemt, men nå var vi på vei til neste destinasjon. Det er noe med følelsen av å reise videre. Forflytte seg til noe nytt og forhåpentligvis spennende. Vi befant oss i Peru og hadde ferske minner i hodet fra Matchu Picchu som vi så noen dager før. Det hjalp. Nå var vi på vei fra Cusco til Ayacucho for derfra å reise videre til Lima. Peru-oppholdet var snart over.
Dagen etter satt vi fortsatt på den humpete bussen som nå jobbet seg gjennom en aldeles nydelig dal. Det var da vi skulle klatre opp igjen i høyden at den stoppet ved en nesten 180 graders sving.
Alle hoppet ut, noen satte seg til å tisse, noen fortsatte til fots rundt svingen og da vi kikket ut av vinduene så vi det. En lastebil som skulle i motsatt retning hadde kilt seg fast midt i den krappe svingen. I et forsøk på å komme seg videre hadde den sklidd noe og gjort sin egen situasjon værre i tillegg til at den nå også lå dårlig til for vårt vedkommende. Vår buss måtte dermed ta en kald beregnet sving rundt den. Det kunne… gå akkurat.
Irish og jeg hadde registrert det andre backpackerparet som satt helt fremme og nå var det bare oss fire igjen i bussen. Før de trege hjernene våre rakk å reagere var bussjåføren på vei rundt lastebilen med bussen. – Så det var derfor alle var så kjappe med å hoppe ut, tenkte Irish. For sent.
På venstre side hadde vi en svær lastebil, og på høyre side gikk det rett ned i den vakre dalen. Våt, gjørmete vei og fraværet av autovern fikk hjertet til å banke fortere. Da Irish kikket ut bussdøren så han ingenting – fronten var over kanten. Jeg kikket bort på bildet av jomfru Maria foran hos sjåføren og tenkte på alle korsene jeg hadde sett langs veien underveis. Jeg tror ingen i bussen pustet før vi var trygt på plass igjen, forbi lastebilen. Da vi ankom Ayacucho sent på ettermiddagen, hadde turen totalt tatt 24 timer. Vi kom hvertfall frem – heldigvis!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende