Berlin – luft under vingene

Byen ropte på meg, og jeg lystret. I Berlins gater våkner jeg som etter en lang vinterdvale.

Jeg har ingen skrålende Irish ved siden av meg som roper Ich bin ein Berliner – det berømte sitatet av John F. Kennedy da han talte i Berlin i 1963. Istedet sitter jeg alene i en liten pizzakneipe i bydelen Prenzlauer Berg og nyter roen med et glass rosévin. Og en pizza til tre euro. Alle pizzen, 3 euro sto det utenfor, og det stemte. Den kommer i tallerken-størrelse, italiensk versjon og smaker greit.
Bortsett fra en mor og datter sitter det et forelsket par ved siden av meg, og når de ikke kysser, spiser de pizza. De har tydeligvis ikke så mye å snakke om ennå.

(Til venstre: Frarosa. Til høyre: kafé 103)

Jeg er lykkelig her jeg sitter. Det har vært en lang og kjedelig vinter og sakte renner den ut av meg der jeg tar inn nye inntrykk fra en by jeg ikke har sett på 15 år. Bydelen jeg befinner jeg meg i minner om Grünerløkka, men virker litt mer laidback synes jeg. Småbarnsmødre sykler rundt på gamle sykler med et lite lasteplan foran der de har plassert barn og handleposer. Folk går rundt og spiser is eller pludrer over en øl på en av de mange kaféene og kneipene. Jeg liker meg.

Særlig da jeg finner frem til Frarosa som jeg hadde lest om på forhånd et eller annet sted. Etter å ha betalt to euro får jeg et vinglass, og får selv forsyne meg av flaskene som står på disken. Åtte forskjellige røde. Mens jeg nyter de forskjellige vinene studerer jeg motivet på veggen og lurer et øyeblikk på om Quentin Tarantino har vært her. Musikken er liksom hans stil… Og jeg liker det. Jeg liker faktisk alt ved dette stedet, og er glad for at det er i nærheten av hostellet mitt.

Sist jeg var i Berlin var jeg på studietur, og bortsett fra et besøk i Pergamon-museet (der alle jentene stimlet seg rundt statuen som skulle ha den perfekte kroppen – vel rumpa hans var det hvertfall ikke noe å si på!), hadde ikke programmet noe særlig historie inkludert, så denne gangen får jeg endelig med meg Checkpoint Charlie – en tidligere grenseovergang mellom amerikansk og sovjetisk sektor den gangen Berlin var delt. Museet tar for seg murens historie og kan vise de utroligste måter folk klarte å flykte fra Øst til Vest på. Jeg kjenner et snev av klaustrofobi da jeg går der ifra. Tanken på å ligge kveilet inni en koffert på ubestemt tid…

Potsdamer Platz ligger ikke så langt unna, så da jeg bestemmer meg for å gå dit passerer jeg rester etter muren. Grå og porøs ligger den der og lar seg fotografere av alle turistene som enten har gått hit til fots eller passerer i en av de mange sightseeing-bussene. For de som vil ha andre alternativer står det bak meg en rekke gamle Trabant-biler man kan leie og se byen med. Idag er de malt i glade farger, og frister med Trabi Safari.

(Øverst: Det nye Potsdamer Platz. Nederst til venstre: Aqua Dom. Til høyre: Holocaust Memorial)

Potsdamer Platz var vel knapt påbegynt da jeg var her sist, mens nå står de moderne byggene fiks ferdige og huser restauranter, kinoer, shoppingsenter, og kasino, for å nevne noe.
Her nede tar jeg meg i å lengte tilbake til bydelen jeg kom fra, Prenzlauer Berg, med sjarm, sjel og høy kafétetthet. Jeg bestemmer meg for å gå tilbake til hostellet. U-bahn ville vært bedre for bena, men da ser man jo ikke noe!
Jeg rusler opp til Brandenburger Tor, og legger veien innom Radisson Blu ved Unter den Linden for å se på det gigantiske akvariet der inne. 25 meter høyt, og med én million liter vann er akvariet høydepunktet under Sea Life Discovery Tour – en rundtur som blant annet tar deg med i heisen som går opp gjennom det gigantiske akvariet. Jeg dropper det.

Søndagen starter jeg dagen med en runde i Mauerpark-markedet. Det er flere markeder i byen denne dagen, og jeg hadde egentlig tenkt meg ned til Tiergarten.
– Nei, dra heller hit, sier mannen i respesjonen på hostellet og skribler på et kart for meg. Da jeg senere skravler med en inder i en av bodene på markedet nikker han enig. – Tiergarten is very professional, sier han, – but this one is more…alternative…nicer.. Jeg må tro ham på det. Særlig da jeg nyter et glass mango-lassi fra en av bodene mens jeg studerer interessante og fargerike håndtverk. Og menneskene, selvfølgelig.

Jeg føler at opplevelsen min av byen blir litt væravhengig. Selvfølgelig, det er ikke noe gøy å traske rundt i regnvær uansett hvor man er, men her blir byen liksom ekstra grå når det skyer over, som om et ikke så hyggelig historisk sus vil ha et siste sukk. Kanskje jeg står på feil flekk i byen, for jeg synes det blir i overkant trist når jeg står ved Ostkreuz og venter på S-bahn til Warschauer Strasse der jeg vil finne East Side Gallery. Slitte bygninger og de nærmest groteske jernbanelinjene som skjærer i det lille grønne som er…

Nede ved East Side Gallery blir det litt bedre. Foran meg har jeg nå verdens lengste utendørs galleri, 1300 meter Berlinmur som en rekke internasjonale artiser dekorerte i tiden etter at grensen mellom øst og vest falt. Det er her du blant annet finner det berømte motivet av Brezhnev og Honeckers legendariske kyss – Kiss of Death – malt av Dmitry Vrubel.

Så sitter jeg alene på det kalde betonggulvet og kikker opp mot den tynne lysstripen 25 meter over meg. Da den tunge døren lukket seg bak meg prøvde jeg å forestille meg å være virkelig innestengt i et slikt rom – lenge.
Det spesielle rommet har navnet Holocaust Tower og hører til Det Jødiske Museet. Akkurat som med muren kommer man heller ikke utenom jødenes situasjon under krigen og deres historie.
Da jeg går ut av rommet føler jeg meg en anelse ør et øyeblikk ettersom gangene som leder til andre deler av museet har skjeve gulv. Arkitekturen i dette museet er utrolig fasinerende, og nesten en severdighet i seg selv.
Jeg kommer opp i en annen avdeling og finner et plasttre der folk har hengt opp granatepleformede kort med hilsner på, granateplet er et viktig symbol i jødedommen. Jeg tar opp et kort som jeg henger på treet signert med All you need is love – Soletraveller.

(Nederst til høyre: Det ble et besøk i shoppingsenteret KaDeWe’s delikatesseavdeling også)

Berlin har mange ansikter. Prangende og monumentale bygg, harde kommunistblokker og de mer sjarmerende bygårdene i friske farger. I bydelen Kreutzberg finner jeg flere av disse, i tillegg til et herlig lite matmarked på Marheinecke Platz.
En dame her gir meg noen ostebiter å smake på og hun snakker seg så fort varm om de forskjellige ostene og prisene at jeg aldri får signalisert at jeg ikke kan tysk. Nå er det for sent. Hun hadde garantert blitt sur hadde jeg sagt det nå, så jeg glir unna henne med et fårete smil i stedet.
Akkurat som Prenzlauer Berg liker jeg denne bydelen også. Jeg ser ikke like mange kaféer her, men også her kjenner jeg den herlige og avslappede stemningen. Solen varmer og jeg går bare rundt og smiler.

Ei jente med penger på Visa-kortet. Det burde blitt en del shopping ut av det, og jeg er innom flere butikker. Men motivasjonen til å handle noe er rett og slett ikke til stede. Jeg har ikke ro til å fly inn og ut av prøverom, så det bærer ut i gatene igjen. Helt til jeg finner Studio 54. Et merkelig og slitt bygg der musikk sniker seg ut mot Oranienstrasse tiltrekker meg og i bakgården finner jeg et merkelig galleri med figurer av bølgeblikk(?) og en cafe og bar. Her bestiller jeg en sen men velfortjent lunch. Solen steker da glüwein og pasta bolognese kommer på bordet. Hele stedet minner meg om…. Christiania! En mann som sitter litt bortenfor og patter på en rev får tankene på plass. Christiania, helt klart.

– In Australia we have small and sloppy asparges, but here! BIIIIG asparges. BIIIG strong women peal the BIIIIG asparges…!!! Jeg sitter på Kookaburra Comedy Club og ler mot komikeren på scenen.
De tyske aspargesene er gode også. Kvelden i forveien var jeg ute med et par kanadiere fra hostellet og endte opp på et hyggelig sted i Oderbergerstrasse der de serverte den beste aspargessuppen jeg noensinne har smakt.

Jeg koser meg i det hele tatt veldig på alle stedene jeg setter meg ned, om det er for en øl eller en matbit. Musikken, stemningen, menneskene – jeg synes det er en fin måte å observere en by på og dens nerve. Unødvendig å si at bena mine synes dette er en utmerket ide så mye som jeg går rundt her i byen, turen min til Berlin er nemlig herved døpt Berlin on a shoestring, fritt kopiert fra Lonely Planet.

Jeg fløy med Ryan Air fra Rygge til Berlin Shönefeld.
Pris, kampanje: 295,- inkl. alle avgifter.

Tog (S9) fra flyplass til sentrum kostet €2.80 Da kjøpte jeg et ABC-kort som gjaldt for de tre sonene, A,B og C. (Sone A er sentrum)

Jeg overnattet på Pfefferbett Hostel Berlin, i sovesal: ca. 660,- for fem netter.
Frokostbuffet kom i tillegg €4,-
www.pfefferbett.de/
Jeg bestilte gjennom www.hostelworld.com

Jeg tok stort sett U-Bahn rundt omkring når jeg ikke tok bena fatt. Det er flere løsninger, jeg endte opp med å kjøpe fire biletter i étt til €8,- – det ble litt billigere enn å kjøpe én billett fire ganger til €2.20 stk. En billett kan du bruke så mye du vil innen 120 minutter. Se også http://www.bvg.de

Tips oss hvis dette innlegget er upassende