Et øyeblikk sto jeg bare der og tok inn utsikten. Forbannet kameraet til Irish som ikke ville samarbeide. Jeg befant meg på bibelhistorisk grunn og hadde falt pladask for det golde landskapet. Sinai hadde ved første øyekast sett ut som et lite spennende sted, men fjellene, jeg elsket dem nå!
Jeg kikket nedover mot St. Katarinaklosteret og tok inn helheten, fortsatt høy på siste dagers opplevelser.
– Camel? En mann kikket trøtt på Irish og meg. Vi ristet på hodet og trasket videre nedover stien. Vi hadde takket nei til kameltilbudene flere ganger denne dagen.
– Why would I sit on a camel, when I can walk! knurret den engelske damen vi møtte lenger ned. I 60-årene, med ryggsekk og klar for å bestige Mt. Sinai. Hun hastet videre. Litt nedenfor henne sto en liten gruppe turister. Utstyrt med kikkerter kikket de i motsatt retning av Mt. Sinai, fjellet der man mener Moses fikk steintavlen med de ti bud. De var fuglekikkere, og hadde akkurat fått øye på en spennende liten fjærkledd de fulgte med på. Vi så dem peke og diskutere.

Et øyeblikk fikk kikkertene hvile da de snudde seg mot oss og spurte noe om fjellet. Både Irish og jeg snudde oss entusiastisk for å peke mot toppen. Et øyeblikk ble vi stående målløse. Det tynne skylaget som hadde hengt over oss den siste timen var i ferd med å sprekke opp og solstrålene trengte bestemt gjennom og skinte mot toppen vi akkurat hadde kommet ned fra. Det så så magisk ut at vi forventet nesten en stor hånd vise seg. Sa jeg ti nye bud?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende