kids

Jeg sto på en høyde og kikket utover det som sies å være en av verdens vakreste innsjøer. Vulkanene som omkranser den holdt seg i ro. Som om de avventet noe. Tyste.

Mens jeg beundret de kjegleformede toppene og La Nariz de Indio, fjellryggen som minner om silhouetten av en indianers ansikt, fikk jeg bokstavelig talt en sky i ansiktet. Små skydotter gled lydløst oppover fjellsidene og én traff meg midt i ansiktet. Et øyeblikk ble det en anelse kaldere. Jeg måtte le.
Min venninne og jeg fortsatte å gå oppover veien. Snart kom vi til et annet utsiktspunkt der det også var satt ut noen benker og et lite tak for den sterke solen.
Rett ovenfor oss lå en skole, og det må ha vært frikvarter for det løp barn over alt. Noen av dem fikk øye på oss og stimlet seg rundt oss mens de smilte og hvisket seg imellom.

Min venninne og jeg hadde tatt frem kameraene for å ta bilder av den flotte utsikten. Selvfølgelig hadde vi veldig lyst til å ta bilde av barna også, men vi ville jo gjerne spørre dem først. Barna visste hva vi ville. Med lure glimt i øynene hvisket de seg imellom og bare ventet på at vi skulle spørre. Min venninne hadde fisket opp parløren og lette seg frem. Stotrende og nølende la hun frem spørsmålet vi trengte:
– Puedo sacar…una…photo…?
– SIIIIIII!!!! Ropte barna tilbake og lo av oss.
Så vendte vi utsikten ryggen og fikk tatt bildene våre før de måtte løpe tilbake til skolen igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende