Ungdomsskolen. Nysjerrig på verden og på andre mennesker hadde jeg allerde et par gode norske brevvenner jeg fikk kontakt med gjennom et blad. Særlig Elin i Oslo og jeg skrev i mange år til hverandre. Men tenk at vi aldri fant på å møtes!
Så begynte det å komme brev fra det store utland i postkassa mi. Nesten hver dag lå det et brev og ventet på meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg husker ikke hvor jeg fant informasjonen, men i et eller annet blad så jeg en annonse som fristet med brevvenner fra hele verden. Kan det ha vært YFU (Youth for understanding)? Jeg husker ikke helt… Men jeg husker at man kunne skrive opp fire land du ville ha brevvenner fra, også fikk du i tillegg en brevvenn-overaskelse eller to.
Mine valg ble Australia, England, Frankrike og USA. De neste årene fikk jeg mange og lange brev fra Debbie i Australia, Susan i England og Carine i Frankrike. USA-brevene kom liksom aldri i gang. Overaskelsesbrevet kom fra Jamaica, fra Kareena, men de varte ikke så lenge, selv om begge var entusiastiske over brevkontakten.
Vi skrev om skole og venner, interesser, kjærester og drømmer. Carine var fan av A-ha og kjempeentusiastisk over Norge og norsk. Da jeg begynte med fransk på skolen skrev hun deler av brevene på fransk så jeg kunne øve meg litt på å lese språket.
Unødvendig å si at det var veldig populært å gi meg brevpapir til jul! Det gikk i rosa og blått og grønt med motiver på, og av og til var kulepennene også i alle rare farger. Vi sendte hverandre bilder og små gaver.
Kontakten dabbet av etterhvert som vi alle ble ferdige på skolen og flyttet hjemmefra for å studere videre. Jeg fikk et postkort fra Debbie flere år etterpå, men da jeg prøvde å kontakte henne igjen hadde hun flyttet videre. Det hadde vært utrolig artig å få vite hvor de er nå, og hva de gjør. Å få en liten bit av verden der ute hjem til seg slik var gull verdt. Det var like stas hver gang, og jeg elsket å skrive brevene til dem.
Idag har man så mange andre kanaler å finne hverandre på. Kanskje det allerede den gang lå en blogg og chat-junkie i meg? 
16 kommentarer In " She wrote me a letter "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget.
januar 31st 2010 at 14:41
Fint innlegg Sole, som egentlig burde minne oss litt om det gode det er å skrive til hverandre og særlig det å få brev via snail-mail.
Jeg var flink til å skrive brev og kort før og på min “Globetråkkertur” i 88, skrev jeg en mengde med kort og brev til venner og bekjente. Jeg skrev sikkert over hundre på de tre fire månedene.
Og så var det kjekt å få brev på turen også. Jeg hadde formidlet poste restante adresser til Sydney og Singapore og det var en kjekk ettermiddag på en uterestaurant i Singapore jeg satt og leste brev fra “kjærester” hjemme.
He-he, det lå nok en blogg- og chatjunkie i deg allerede den gangen ja
Fin søndag til dere begge.
Heisa, Flabben.
Jeg skriver aldri brev lenger nå, og hånden er helt ute av trening. Skriften er ikke hva den var, og det er ikke mange setningene som skal til før jeg får vondt(!).
Men kort skriver jeg når jeg er på tur. En kamerat fortalte at han satte så pris på å få kort fra meg så da må jeg jo fortsette!
Men det var kos den gangen. Sette seg godt til rette og lese…flere sider. Kikke på vedlagte bilder.
Jeg tror nok det la et visst grunnlag ja
Og du…as we speak ligger Irish under en Landrover ute på Tjøme og skrur. En kamerat som skulle montere noe greier.
Riktig fin søndag til deg også! Og klem!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 31st 2010 at 15:23
og jeg tenker som regel musikk….
derfor denne
http://www.youtube.com/watch?v=-z8RCfnWPOo&feature=related
ha en fin dag
*smiler*
En riktig fin dag til deg også, BT!
Jeg tenker som regel musikk selv også…er alltid en eller annen låt i hodet mitt.
Kan være slitsomt noen ganger
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 31st 2010 at 16:03
ay Sole!
det er … fryktelig lenge siden jeg har skrevet (eller fått) brev, men jeg forsøker alltid å sende postkort hjem til familien når jeg er ute og reiser.
jeg … var egentlig en racer på å skrive brev de første årene etter at jeg flyttet fra Stavanger. da skrev jeg flere brev i uka til familie og venner som var igjen der nede. jeg hadde ikke engang telefon de første årene – langt mindre epost, internett eller datamaskin – så noe måtte jeg jo gjøre for å holde kontakten. det er lettere nå. men kanskje mindre … koselig?
Hepp!
Det er jo noe det å se håndskriften man kjenner igjen…den spesielle M’en der…hvordan skriften heller, krusedullene og et og annet smilefjes. Å kjenne igjen sine kjære og nære i pennen
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 31st 2010 at 19:30
Sjelden man får slik post lengre nå. Men jeg prøver og sende kort når jeg er på ferie. Liker og få det også. Nå om dagen kommer det litt kort fra Australia. Gjengen som sente de er for lengst tilbake i Norge, men koselig og få, og vite at de tenker på en. I mine unge dager var jeg litt brev venn med ett par stykker. Det var tider det.
Hei RR!
Det er veldig hyggelig å få kort, selv om færre og færre sender denslags nå.
Det var spennende med brevvenner, og ja – det var tider. En annen type kos enn den kommunikasjonen man har idag. Men jeg liker den også
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 31st 2010 at 20:11
Husker jeg i mange år brevvekslet med en gutt fra Malaysia og en jente fra USA. Jeg gledet meg alltid til å få brev med fargerike, fremmede frimerker. Men dette er over 30 år siden, og jeg har desverre mistet både brevene og navnene. Jeg husker bare fornavnet til den amerikanske jenta, hun het Robin. Etter at pcen kom er ikke håndskriften min som den var heller, og brev skriver jeg nesten aldri.Det blir epost og sms.
Men jeg prøver å sende kort når jeg er på ferie.
Frimerkene var gull.
Jeg prøver å huske det fulle navnet til hun i England, men det er visst gjemt og glemt. Litt dumt, for hun er vel den av de utenlandske brevvennene jeg hadde som hadde vært enklest å kanskje møte igjen i og med at jeg er over der innimellom…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 31st 2010 at 20:33
Åååh, jeg hadde også brevvenner. Men bare fra Norge. Men det var fortsatt skikkelig stas å åpne et nytt brev.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 31st 2010 at 23:31
Brevvenner og brev i postkassen er så koselig:) Jeg skrev også mange brev før og lurer ofte på hvordan det går med dem og hvor de er nå… Har møtt et par av brevvennene mine fra Norge, det var kjempespennende og veldig fint:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 31st 2010 at 23:42
Happiness og Renate:
Det var stas med brev! Og hun norske jeg skrev med i så mange år… *sukker*
Men bare brev fra kjente og kjære var jo stas det også. Som jeg sa til Pistolero lenger opp…det var noe med å kunne gjenkjenne skriften til de du var glad i. Og bli glad i den også.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 1st 2010 at 12:43
Fint skrevet – og brev er alltid hyggelig å få da..
Håper du finner igjen kontakten, selv om det ofte desverre blir slik at ting ikke helt er som vi husker og ønsker.
Klem herfra og ha nå en fin uke
Tusen takk, Phenix!
En riktig fin uke til deg også!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 1st 2010 at 14:00
Sole sa: Det hadde vært utrolig artig å få vite hvor de er nå, og hva de gjør.
Vel girl…det er derfor vi har Facebook.
Av en eller annen grunn, det har sikkert noe med å bli kjent med noen…ehem…ukjente langtbortevekk å gjøre, så fikk du meg til å tenke på flaskeposter når jeg leste denne. Nei, ikke Se & Hør sine, men de ordentlige…De som kom duppende opp på stranda i solgangsbrisen mens du satt sandete i vannkanten og spiste fersk loff med banan på og sommeren varte en evighet og var bare kos, ikke maling av hus og klipping av plen og sommerjobbing og drit. De flaskepostene minnet du meg om. Det var noe av det aller mest spennende, husker jeg.
*ler*
Facebook ja…har et litt ambivalent forhold til….fjesboka.
Men det er jo verdt et søk
Flaskeposter? Fikk du mange av dem?
Eneste flaskeposter jeg har erfaring med er dessverre Se og Hør sine. Herregud for et kaos de utløste.
Eller…hysteri
Likte bildet du tegnet der…”mens du satt sandete i vannkanten og spiste fersk loff med banan på og sommeren varte en evighet og var bare kos…”
*LENGTER*! Er møkklei av lag på lag med klær! Kjøpte en finfin singlet her om dagen, og jeg vil bruke den nå!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 1st 2010 at 20:19
Det er utrolig hyggelig med brev, jeg hadde noen brevvenner da jeg var liten, men den store brevskrivingen startet vel da jeg traff min første kjæreste tre uker før han skulle på noen måneders reise østover. Det første brevet kom etter noen dager, og utenpå konvolutten sto det beskjed til postmannen:
“Dear postman. This letter is for a girl i LOVE VERY MUCH. Can you PLEASE hurry and get it to her AS SOON AS POSSIBLE. Thank you!”
Brevet kom til meg fire dager etter at det var poststemplet i India…
Wow! Så bra
Har du spart på det?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 1st 2010 at 22:04
Jeg husker jeg må ha vært med på noe av det samme.. jeg skrev med en svensk pike og en pike i england, mener jeg…
det er mange år siden nå, da..
Men ja, det er rart hvordan ting har forandret seg!
Ikke sant!
Jeg synes det er litt synd at…håndskrift forsvinner.
Og å kjenne hvor uvant det faktisk er å skrive for hånd idag.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 1st 2010 at 23:08
*sukk*
brevpapir og håndskrevne drømmer…
jeg var den eksotiske brevvennen, siden jeg bodde i Asia. Skrev inn til noen barne/ungdomsblader at jeg ønsket brevvenner og løp entusiastisk til posthyllen hver dag! Og ofte var det et brev der. Gjerne med bilder eller noen klistermerker inni. Et liten bit av et land langt borte.
Men mest glad ble jeg for brevene fra farmor og mormor. Og fra mine foreldre. Min bror pleide å legge ved en tegning. Jeg har esker fulle av brev… Det eneste påfallende med alle brevene jeg skrev, var jeg bare skrev om det som var bra. Ting jeg fikk til, turer jeg hadde vært på. Jeg ville ikke plage min familie med klager. Så da trodde de selvfølgelig at jeg hadde det bra på internatskole.
Nå blir jeg nysjerrig her…har ikke fått med meg om du har skrevet mye om det på bloggen din, men…internatskole i Asia?! Vil tror det er mange spennende historier der.
Og ja, man skrev vel kanskje helst om de hyggeligere tingene… Jeg kan ikke huske selv at jeg skrev om noe negativt for andre. De temaene var forbeholdt en evt. dagbok
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 2nd 2010 at 11:40
Jeg har spart på alle breven fra ham, vi var sammen i fire år, tre av dem bodde han i London og studerte,og det gikk mange kjærlighetsbrev mellom London og Oslo…hver gang jeg flytter finner jeg esken med gamle brev og bilder og tar en liten mimrestund
Så bra!
Jeg burde kanskje vært flinkere til å ta vare på gamle brev selv…kan være ganske nådeløs når jeg flytter fra A til B hva som får bli med og ikke
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 2nd 2010 at 14:20
Jeg var en ihugga brevskriver, og hadde brevvenner over det ganske land.. og verden forøvrig. Jeg husker spesielt ei jente fra Australia
Ikke minst det at når du fikk et brev så hadde du minnet der… på papir. Nå blir mailboksen full, og vi sletter og tar ikke vare på så mye. Jeg savner brevene.
Julekortene blir færre og færre av i min postkasse, men selv sender jeg til alle, nå som før
Jeg har noen brev jeg har tatt vare på, men det er bare en promille. Jeg var ung, flyttet hjemmefra, og levnet alt til mor å kaste når de flyttet. Det er trist…
Jovisst holder vi kontakt i disse dager, nå i internettets enkle og globale funksjoner, og det er vel og bra det. Men jeg synes det litt upersonlig, på en slik elektronisk måte liksom
Det blir ikke det samme å lese ordene i Arial eller Times New Roman, som å se håndskriften, kanskje det er godlukt på papiret, og de spennende konvoluttene med frimerker (som mamma sendte til TubFrim) som har reist mange mil. Kanskje man får en retrotrend en dag…at folk tar opp penn og papir igjen…. Tror du det?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 8th 2010 at 00:01
Jeg har blogget noen innlegg om internatskolen, men de drukner nok litt i mengden av alt det andre…
Kanskje det kommer flere, har hatt lyst til å fortelle om det artige som skjedde der. Men til nå har det blitt de mer triste historiene. De jeg trengte å skrive.
Skjønner. Av og til man få det triste ut før man kan ta de hyggeligere tingene.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende