milos


Man vil jo gjerne ta fantastiske bilder når man er på tur, hvertfall jeg. Men da jeg fikk mitt postkortbilde var det ikke det som var i tankene mine i det hele tatt.


Rett før jeg reiste på øyhopping i Hellas med venner, sa intuisjonen min at noe var forferdelig galt. Min mormor som aldri i mitt liv hadde vært syk hadde hatt hjerteinfarkt et halvt år i forveien. Hun kom seg liksom aldri igjen og da jeg jeg besøkte henne rett før ferien surret hun så fælt at jeg virkelig reagerte. Hun som alltid hadde vært så frisk og rask, krystallklar og tilstede. Jeg ga Mamsen beskjed om at jeg ville ringe hjem underveis.

Intuisjonen min stemte. Det var kreft. Under hele reisen hadde vi opp- og nedturer per telefon, Mamsen og jeg, der min mormor lå på sykehus og var i form den ene dagen og så kjempedårlig den neste at Mamsen følte at nå var det like før…
– Skal jeg komme hjem? spurte jeg på et tidspunkt.
– Jeg vet ikke jeg…, svarte Mamsen matt.
Vi ble enige om at jeg skulle ringe igjen når fergen til neste destinasjon gikk. Jeg pakket klar for å kunne dra hjem. I tilfelle… Min kjæreste på den tiden og jeg hadde blandet eiendelene våre godt i sekkene våre. Nå satt jeg og skilte ut innholdet slik at han kunne dra videre og ha det han trengte, mens jeg reiste hjem. Heldigvis viste det seg å gå bedre nå. Mamsen ga grønt lys og lettet ble jeg med de andre på fergen videre til Milos.

Noen dager senere var vi fem stykker som kjørte mot byen Plaka på leide mopeder for å få med oss solnedgangen. Vi var ikke de eneste. Berget bak kirken var fullsatt og folk satt stille og beundret solen som sakte sakte dukket ned i Middelhavet.
Det var fredfullt, varmt og vakkert. Brikkene falt på plass. Jeg visste hva som ventet hjemme og jeg slo meg til ro med det der og da. En sol skulle gå ned.

Min klippe.

Hvor mye jeg enn aksepterte det satte det likevel en støkk i meg. Å være borte når noe trist skjer hjemme er forferdelig. Hver gang jeg skal på tur nå må jeg liksom gi beskjed til de her hjemme om at de må ta vare på seg selv. Passe på hverandre.
Med den Store reisen Irish og jeg planlegger ligger det i bakhodet at jeg må kunne reise hjem så kjapt så mulig om noe skulle skje. Irish forstår. Mamsen forstår. Hellas-turen gjorde noe med meg der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende