Da jeg var liten var Hawaii et av de mest eksotiske reisemål mine venner og jeg kunne tenke oss. Palmer, strender, hula damer – og veldig veldig langt avgårde.

Da jeg reiste til Fiji måtte flybilletten brekkes opp slik at én uke ble tilbragt på New Zealand, tre netter på Hawaii og to netter i L.A. i tillegg til de fire ukene på Fiji.
Fiji var tilbakelagt da mine venner og jeg landet på Honolulu Airport. Det første som møtte oss etter innlosjering på Seaside Hawaiian Hostel var den mest vannvittige scarification jeg noensinne har sett.
Gjengene som hang rundt i kvartalet her sto i sterk kontrast til det som møtte oss hundre meter opp i gata. Langs sjøen gikk Kalakaua Ave. der designerforretningene slåss om plassen med store fancy hoteller, og alle skilt var på både engelsk og japansk ettersom svært mange japanere ferierer her.

Dagen etter befant vi oss på Waikiki beach. Etter å ha hatt strendene nesten for oss selv på Fiji ble det veldig folksomt her. Ikke minst kroppsfiskert! En ung modellspire fikk aldri lagt seg ned på håndkleet sitt da hun var altfor opptatt av å posere, godt oppmuntert av moren som satt der mellom muskler og silikonpupper.
Og hotellet bak oss; Rosa! Rosa bygning, rosa parasoller, rosa håndklær til gjestene… toalettpapiret var sikkert rosa det også. Vi fikk nok et slags kultursjokk etter de rolige strendene lenger sør i Stillehavet der eneste lyd var bølgene som slo dovent inn mot land.

Hadde jeg hatt mer tid og penger hadde kanskje Hawaii svart til mine forventninger der jeg helt klart hadde beveget meg vekk fra Waikiki Beach og fått sett noen av de andre øyene, som jo lokker med sine nydelige strender, glimrende surfemuligheter, spennende vulkaner innrammet av frodig skog, palmetrær, og en god del mindre folk. Dessuten liker jeg Stillehavet veldig godt. Men Waikiki Beach holder jeg meg langt unna neste gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende