Det er en godt brukt klisje, selv om det var fristende å gi innlegget tittelen ”spa deg ned” for det er det jeg føler at jeg gjør når jeg glir ned i vann som holder deilige 37 grader.

Ved to anledninger på en måned har jeg reist til en verden av velvære. Jeg snakker om Farris Bad i Larvik, som åpnet dørene den 5.mars i fjor. Med én fot på land og én fot i havet, som de sier, og det stemmer.
Det er litt sprøtt å ligge i et varmt boblebad og kikke utver havet der solen er i ferd med å gå ned og minusgradene kryper i samme retning utenfor de store vinduene. Irish og jeg grøste litt da vi så en gjeng klatre ned trappene for å bade mellom isflakene der ute, før de løp opp i det finske dampbadet vegg i vegg.

Siden vi har bursdag på samme dag OG Irish skulle fylle et rundt tall bestemte jeg meg for at vi skulle ta en liten spa-weekend her. Avgjørelsen kom etter mitt første møte med stedet, en knapp måned tidligere. Da var det mamsen som ville ha selskap til å bruke et gavekort hun fikk til bursdagen sin i sommer. Selv om Veien til Velvære er aldri så deilig er det litt trått å gå den alene.
Denne stien gjennom forskjellige bad og dusjer gir deg kalde som varme opplevelser, fra vanlig basseng, til boblebad både innen- og utendørs, kaldt bad, fotbad, urtedampbad, finsk sauna, event shower og den deilige Kildevannsgrotten som holder 37 grader. For å nevne noe.

Smilende og hjelpsomme står staben klar til å ta imot gjestene ved havgapet, og man føler seg virkelig godt tatt vare på. Og velkommen. Det gikk kjapt å sjekke inn, og på rommet lå en badekåpe samt en eske med velværeprodukter til hver av oss og ventet. Vi skiftet og tuslet ned til badene (selvfølgelig måtte Irish ta et par Kung fu moves i heisen).

To timer senere satt vi på hotellrommet igjen og koste oss med deilig rødvin. Avslappede og velduftende av bodylotion som jeg fant på badet. Da vi hadde kledd oss om og gikk ned til restauranten passerte vi kunst av blant annet Nico Wideberg.
Jeg så også til min begeistring at hotellet har fått et eksemplar av de hundre rustne menn som sto på Solastranden i 1998, under Anthony Gormleys utstilling Another Place.

Hjertet vil sikkert hoppe litt ekstra hos noen når man sitter på fint hotel og får en restaurantmeny uten priser (ingen priser på nettsidene heller), men etter litt googling på forhånd hadde jeg en følelse av hva en tre-retters kunne ende på. Foccatia og aioli kom på bordet og kelneren opplyste om kjøkkenets anbefaling. I et passende tempo kom deilig laks til forrett på bordet, etterfulgt av lammecarré med poteter og det jeg tror var en sellerirotpuré (utrolig god) til hovedrett og sjokoladeterrin til dessert. Tallerkene var ikke overfylte, men man ble behagelig mett. Det hele til 990,- for to personer.
Irish ville ha hvitt til maten, og med det vi hadde bestilt følte vi at en flaske Louis Jadot Chablis (695,-) kunne passe alle tre rettene.
Stemningen i restauranten var dempet og behagelig, og kelnerene var diskrete men tilstede. Vi hadde et veldig hyggelig måltid.

Oppe i baren sto en artig peis som vi satte oss ved siden av. Her koste vi oss med vin og pludring mens vi ventet på at klokken skulle passere midnatt og vi kunne si Happy Birthday til hverandre.

Dagen etter var vi tilbake i badene igjen. Da jeg var her første gang med min mor hadde vi hver vår ansiktsbehandling og deilig lunch etterpå. Behandlingene foregikk i delikate rom med dempet meditasjonsmusikk, og uten å pushe til salg pratet man litt om huden og produktene som ble brukt etterpå.
Jeg likte også variasjonen mellom kaldt og varmt som de brukte under behandlingen og det var gelé, varme kluter eller kremer.

Denne gangen hadde jeg bestilt et luksus-spa for to, og klokken ett ble vi kalt inn til et rom der det sto en vannseng med store bløte puter i, en massasjebenk, en dusj og et badekar. På hver endevegg var to skjermer som stadig varierte i fargen. Blomster, buddhafigurer og koralldekorasjoner bidro til en avslappet spa-atmosfære.
Vi startet med å gå i dusjen og skrubbe hverandre med en lime- og ingefærskrubb. Peelet og velduftene fikk vi sitte litt i vannsengen mens badet ble tappet til én av oss. Så skulle den andre få deilig nakke- og ryggmassasje. Etter en kopp te byttet vi plass. Helt til slutt fikk vi deilig fruktsmoothie, frukt og sjokolade og litt tid til å bare slappe av.

– My back feels great, smilte Irish da vi senere lå i Kildevannsgrotten igjen. Knuter var løsnet og kroppen myk. Sent en søndags ettermiddag hadde vi nå grotten for oss selv en liten stund. Det var litt mye folk dagen før. Nå hadde vi ro, hvilket jeg synes er best på et slikt sted.
Alt det rennende vannet overalt, pluss te og vann gjør en tissetrengt. Ofte. Det er heldigvis toaletter overalt, så da jeg kom tilbake fikk jeg lurt Irish med meg ut i utendørs boblebadet. Kjapt og stivt hutret vi oppi. Trappene var farlig glatte. Selv om vannet ikke var kokvarmt var det utrolig deilig å sitte der med den klare kalde luften rundt hodet. Igjen var solen på vei ned, og himmelen var rosa.
Da vi senere forlot Farris var vi gode og varme i kroppen og Irish følte seg bare halvparten så gammel som alderen nå skulle tilsi. Vi var fornøyde begge to – vel feiret bursdag var det!

Farris Bad er litt mer fancy enn det herlige lille stedet jeg besøkte for flere år siden i Hellas. På en av øyene, som er vulkansk, hadde jeg blitt anbefalt et lite lokalt spa, og da jeg kom inn der var det bare øyas egne eldre kvinner som satt og skravlet og ventet på tur. Selve spa-behandlingen her var et deilig varmt bad der vannet kom i slanger rett fra de mineralrike kildene nede i jorden og opp i det svært enkle badekaret. Naturlig oppvarmet.
Kanskje det var dager med overnatting i sovepose på hardt underlag eller det tykke laget med saltvann på huden som gjorde at jeg følte meg som et nytt og rent menneske etterpå. Det var nesten synd å dra på stranda etterpå og bli salt og svett igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende