Vi fant ut at bortsett fra én jul, har vi hatt samtlige feiringer på hytta siden 2002, Irish og jeg.

Jeg liker virkelig å feire jul der, det blir noe typisk norsk over det, og jeg synes det er fint å få dele det med Irish som drømte om slike julefeiringer da han var liten. At han skulle få oppleve jul i en trehytte, med fyr på peisen, omgitt av kritthvitt vinterland var noe han aldri hadde trodd.

I år føltes det litt vemodig – jeg vet ikke om denne julen ble den siste før vi drar på storturen vår. Kanskje det lå litt i kortene, da den viste seg nesten mer klisjéfylt enn noen gang, med snødekte trær, kalde grader i luften og kjempegod mat på tallerken.



Allerede 22. desember kjørte jeg oppover med foreldrene mine. Da stengte jeg butikken, sa God Jul til kundene mine og kjente at nå skulle det bli veldig godt å bare slappe av noen dager.
Min kjære stefar spikket pinner til pinnekjøttet, vi koste oss med risgrøt, drakk vin, så Grevinnen og Hovmesteren, gikk turer ute i snøen (med og uten truger), og nøt late morgener med stor brunsj.
Mamsen og jeg fant et passende lite juletre som vi felte og tok med inn, og da alt var pyntet og klart og Donald Duck og vennene hans ferdig kom Irish.
Pinnekjøttet var det beste jeg har smakt på lenge, kålrabistappen perfekt og til slutt vår nye tradisjon: Irish’ trifle! Riskrem med mandel ble i 2003 erstattet med denne herlige desserten som har vært Irish’ tradisjon på de britiske øyer.
Det er to lag med gelé, blandet med coctailbær og sukkerbrød ispedd litt sherry, et lag med vaniljekrem og et lag med vanlig krem. Himmelsk godt.
Mens det var nærmest vinterstorm utenfor satt vi lunt og godt inne i hytta med en god bok og fyr på peisen. Da vinden roet seg var naturen dekket med enda mer pudderhvit snø. Julekortet var et faktum. Likeså et godt juleminne.


Tips oss hvis dette innlegget er upassende