Jeg trenger ikke juletrær, julegaver og julesanger. Men et hyggelig måltid med mine kjære vil jeg gjerne ha når kalenderen viser 24.desember.

Det var mørkt da vi kom frem til den lille byen ved Stillehavet. Ifølge andre reisende vi hadde snakket med dagen før skulle det ikke være så verst her, men førsteinntrykket nå sa noe annet. San Vicente i Ecuador var ikke et sted jeg ville bli over jul. Det var et høl, og nå viste kalenderen 23. desember.
Vi fant et veldig basic sted å overnatte (vi var de eneste gjestene der) og på en liten hacienda var maten spiselig. Ellers føltes stemningen noe trykket ute i gatene, og vi brukte ikke så mye tid på å utforske dette lille stedet.

Det var da jeg våknet morgenen etter jeg virkelig lurte på hva i helvete jeg gjorde her. Det som vekket meg var levenet og lukten fra markedet rett utenfor vinduet vårt. Kakling fra høner, stram lukt fra kjøtt, søppel og eksos.
Jeg tenkte på den siste eposten hjemmefra, og visste at nå satt mine foreldre på hytta med flere minusgrader kjølig og klar, frisk luft. Med fyr på peisen, gløgg i glassene, og pinnekjøtt på ovnen. Vi kunne ikke bli her. Irish var enig.

San Vicente, der vi nå befant oss og Bahia de Caráques befinner seg på hver sin side av munningen til elven Rio Chone, og fra der vi nå var så den andre siden mye koseligere ut.
Redningen som ga oss en litt hyggeligere julekveld ble altså denne lille fergen, som går mellom de to byene. Fergekaia var et sted på stranden – hvor nå føreren fant det best å “parkere”. Fotgjengere, mennesker som griser, høner (gjerne bundet i klaser) og hunder fikk gratis skyss, og ikke lenge etterpå var vi på riktig side av elven.

Rett ved siden av fergekaia i Bahia så vi en restaurant som så lovende ut. Det luktet godt fra den store grillen og to hyggelige, velkledde menn ønsket velkommen. Vi gikk tilbake dit da solen gikk ned. Og så satt vi der, ved Rio Chone, med hver vår T-bone steak og en flaske rødvin. Vår første jul sammen. Den ble ikke så værst likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende