Jeg er i Norge i norske fjell!, hørte jeg bak meg. Jeg tenkte det samme, for fjellet viste seg fra en utrolig vakker side denne høstdagen.

Denne turen levde jeg på i mange år etterpå. Igjen og igjen kikket jeg på bildene og tenkte tilbake på hvor vakkert det er oppe i fjellheimen vår.
Jeg gikk siste året på videregående og nå hadde vi fått et valg: sportsdag på skolen som arrangert i alle tidligere år – eller, for de som ville – en tur til Besseggen. Valget var ikke vanskelig!

Vi kjørte opp til Gjendesheim, og overnattet der før vi tidlig morgenen etter tok fergen inn til Gjendebu. Herfra skulle vi gå over til Memurubu der vi skulle overnatte, før vi siste dagen skulle gå selve Besseggen tilbake til Gjendesheim.

Knallblå himmel, og den friske, klare høstluften gjorde utrolig godt, og Gjendevannet var som et speil. Da vi hoppet i land i Gjendebu startet vi med å gå langs vannet, hele gjengen. Det var da vi begynte å klatre oppover at alle begynte å dele seg opp i klynger. Noen som gikk fort og noen som gikk sakte.

Jeg tror min australske venninne og jeg gikk et sted midt i, og der gikk vi for det meste alene. Hun var utvekslingsstudent i Norge dette året, og var overbegeistret der hun gikk bak meg. Vi stoppet ved snøflekkene og hadde snøballkrig, vi sang og filosoferte og jeg prøvde å lære henne teksten til “Hun er fri”. Det gikk sakte, men sikkert fremover.
Høstfargene sprakte i gult og rødt, og da vi satte oss ned for å nyte en kopp te tok jeg dette bildet av henne. I Norge, i norske fjell.
Bildet er også for meg et minne om den fine tiden vi hadde sammen, når hun var her i Norge. En av de beste venninne jeg noensinne har hatt bor dessverre så altfor langt unna idag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende