Jeg la igjen en del av hjertet mitt der ute ved havet i et fremmed land. På min første utenlandstur uten familien.

Og det eksakte stedet hvor en del av meg ble igjen var her, St. Ouens Bay på kanaløya Jersey.
Vidstrakt og vestvendt, rett imot de store bølgene som veltet inn fra Atlanterhavet. Så vilt, så vakkert.
Mens de andre spåkstudentene slikket sol på populære St. Brelades Bay, var vi en liten gruppe som i all slags vær dro på oss våte, kalde våtdrakter med sand på innsiden – ferske surfere klare for ny fight. Vi elsket det!
Jeg padlet alt jeg kunne på brettet, fikk fart, kom meg opp på bena for snart å bli kastet av. Jeg rullet inn mot land med bølgene og gulpet saltvann da hodet kom opp igjen. Og slik holdt jeg på.

Jeg kunne aldri se meg mett på utsikten, og da jeg kikket mot noen hus i nordenden av stranden så jeg for meg at jeg bodde der selv. Sole Surfergirl hadde våknet og så for seg friske morgener i de viltre bølgene.

På kanaløyene er forskjellen på høy- og lavvann ganske stor, og særlig på denne stranden måtte vi av og til gå langt langt ut med brettene for å komme til vannet. Andre ganger smalt bølgene i den høye murveggen ved land.

En gang jeg gikk av bussen  så jeg bare hvitt. Jeg gikk bort til rekkverket som hindret folk i å ramle ned fra muren, og så – ingenting! Jeg hørte havet et sted der ute. Da jeg tok på badetøy og gikk utover var jeg en stund i hvit tykk tåke. Det var en sprø følelse å stå der midt på stranden. På den ene siden hadde jeg havet langt der ute, på den andre hørte jeg stemmer fra land.
Sakte løste tåken seg opp og smøg seg innover land. Tåkedotter danset rundt bena mine og snart kom havet og solen til syne. Surrealistisk.

En annen gang var dagen sløv og solfylt. Havet var rolig denne dagen og jeg kunne høre lyder fra en saksofon. Langt der ute gikk en ung mann og spilte for seg selv, og jeg tenkte at det hele var perfekt. Et perfekt sted, et perfekt instrument (mitt yndlingsinstrument) på en perfekt dag. Jeg sukket og var lykkelig.

Det hadde ikke tatt meg lange tiden å etablere følelser for dette stedet – tre uker er jo ingenting!
Det var faktisk ganske opprivende for et tenåringshjerte å skilles fra sin sommerforelskelse.
Og stranden er hos meg ennå, når jeg drar på mine indre alternative reiser (Sole mediterer) – da er jeg der igjen, på St.Ouens Bay.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende