Jeg kom nylig hjem fra India. Vel, fysisk har jeg aldri vært der, men boken Shantaram tok meg virkelig avsted mentalt.

Det er takket være Simonsa. Dagen etter det herlige “leirbålet” hos henne diskuterte hun og Chiruru den tykke mursteinen av en bok som lå på bordet.
- Jeg blar forsiktig side for side for jeg vil at boken skal vare så lenge som mulig, sa Simsa, og det var noe i de ordene som fikk meg interessert.

Med sine rundt 1000 sider er det mer enn nok å fordype seg i, og det tok meg ikke lang tid før jeg var laaaangt inne i gatene i Bombay (Mumbai).
Jeg kan ikke huske sist en bok tok meg så mentalt avsted. Jeg satt på Leopolds med en drink, jeg kote chai te mens jeg satt på matten min i slummen og jeg beundret Prabakers store ekte smil. En murstein på godt og vondt med liv, død, latter, gråt, fortvilelse, tro og et knippe fasinerende personligheter.
En herlig galskap i en by der survival of the fittest er regelen.

Nå etter jeg er ferdig med den tar jeg meg i å lengte…- etter karakterene kanskje. Til de små detaljene som gir et sted sin sjarm. Så er boken en kjærlighetserklæring overfor byen, fra forfatteren Gregory David Roberts hånd. Hvordan jeg selv vil oppleve å faktisk besøke Mumbai en dag vet jeg ikke – ennå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende