Rett før jeg reiste vestover leste jeg en artikkel i KK om noen av Stavangers godbiter og jeg så et par biter jeg absolutt ville smake på.



Det er altfor lenge siden jeg har ruslet i de smale sjarmerende gatene i Stavanger, så da jeg står på bildekket til Taufergen mens den legger til er jeg spent. Med KK-artikkelen i bakhodet vet jeg hvor jeg først skal gå: Øvre Holmegate.

Her er gammel bebyggelse spritet opp med pastellfarger og en dæsj kreative sjeler, deriblant Monica Øhman, en gammel bekjent fra da jeg studerte på moteskolen ESMOD. Vi får skravlet litt og oppdatert hverandre i klesbutikken hennes, Studio Feline. Hun gjør det bra virker det som, og hun er kjempeglad for å ha funnet lokalet i den fine gaten. Lykke til videre, Monica!

Med butikknavn som “Shit” og “Bøker og Børst” er det tydelig at dette er en gate for seg selv. Jeg har ikke lyst til å dra herfra. Dessuten er jeg skrubbsulten. Rett rundt hjørnet finner jeg vegetar-kafeen Resept, der jeg bestiller nydelig Thai Gresskarcurry. Jeg tygger litt på et granateplefrø da jeg drar frem min kjære mini og finner Irish på Msn, glad for det trådløse nettverket her. Han skal sette seg i bilen dagen etter og kjøre vestover, så vi sees da. I samme slengen får jeg dobbeltsjekket kartet over Stavanger også. Jeg har nemlig et mål for dagen…

Det passer perfekt å la maten synke litt mens jeg går rolig mot Vågen, der et gedigent cruiseskip tar nesten all utsikt. På veien drar jeg kjensel på en veggpryd jeg lurer på om noen av bloggerne her har vist frem før…? ;-)

Så til målet for dagen: jeg vet ikke hvor mange tipp’er jeg må tilbake, men en tipp tipp…oldefar av meg fikk altså en gate oppkalt etter seg her i Stavanger, Klausegaten, og jeg har aldri vært der før. Faktisk så tror jeg aldri jeg har vært i Stavangers gamle strøk før i det hele tatt, jeg kan hvertfall ikke huske det.

Jeg finner greit frem og hele strøket her er jo bare kjempetrivelig! Sammen med en haug turister fra cruiseskipet løper jeg rundt og tar bilder. – Pass, rosene mine! roper en av beboerne her til en mann som har tatt en pust i bakken, farlig nær den lille rosehagen hennes.

Da jeg kommer ned i Vågen igjen er jeg varm, så turen går mot Øvre Holmegate igjen, til Sjokoladepiken. Her finner jeg en vannvittig god hjemmelaget is: med eple- og kanelsmak. Ååh, så godt det er – kan dere være så snill og åpne en avdeling i Tønsberg?!!

Siste ærend på agendaen er å finne Pedersgate der Sjalle har galleriet sitt. Etter å ha sett avataren hans så lenge er det rart å se det virkelige bildet i vinduet. Og her er flere flotte bilder også – flink er han! Tror favoritten min blir bildet med alle fiskerne i sydvest.

Takk for titten og praten, Sjalle!! :-)



Jeg rekker hurtigferja til Tau, og det ser mørkt ut på himmelen da den nærmer seg kaia. Da jeg sitter på bussen til Jørpeland og min tante som bor der, tenker jeg på alle gangene jeg har sittet med plaskregn på Jørpeland og sett sola skinne i Stavanger. Heldigvis buldrer skyene inn i Lysefjorden istedet, og jeg er glad jeg ikke befinner meg på Prekestolen nå.

Dagen etter får jeg besøkt en annen liten severdighet jeg aldri har fått sett før. Borte på Nag/Solbakk er det helleristninger, datert til ca. 500 f.Kr. Det finnes flere helleristningsfelt som dette på Solbakk, men dette er visstnok  det største og mest kjente. Det består av 40 figurer, hovedsaklig båter og ringer. Enkelte av figurene er hogd dypt ned og er lette å føle.

Jeg må få ta med den kjempesjarmerende Eldstova også, hos min tantes venninne som bor her på Nag. I gamle dager brukte man denne til å kokkelere i da det minsket brannfaren i hovedhuset. Idag bruker hun den blant annet på vinteren til å samle venner rundt ovnen til en varm gløgg og risgrøt, hvilket høres utrolig koselig ut!



Et annet mål for turen til vestlandet var selvsagt en fjelltur. Preikestolen har vi gjort før, og jeg hadde to turer i hodet som jeg nå tenkte på. Den ene ruten var Reinaknuten, som jeg tror er den høyeste toppen i området, 787m. Den andre ruten var en tur jeg husker vi gjorde en varm sommerdag for mange år siden og som jeg ville at Irish skulle få være med på. Det blir det siste alternativet.
Vi tar bilen til Liarvatnet, og går derfra opp til Svortingsvann. Her er sau og stein, og en foss forsterker det norske klisjelandskapet. Fornøyd tar jeg en slurk fra det deilige klare vannet.
Oppe ved Svortingsvann er det idag bygningsarbeide. De skal utvide demningen her, og dessverre kan det bety at elven som renner ned herfra vil forsvinne, noe både barn og voksne nede ved Jørpeland vil bli lei seg for. Langs elven er nemlig flere populære badeplasser.

Men vi tenker ikke så mye på det nå da vi tar en kjapp rast og en kopp te før vi trasker videre over myra. Vi passerer en liten slitt fiskestue før vi tar fatt på Homsknuten. Hele tiden passerer vi små vann med vannliljer, jeg ser molteplanter og erklærer at det hele er bare idyllisk.

Hundene vi har med oss er oppi omtrent hver eneste vannpytt de kan finne. Retrivere elsker som sagt vann! Vel oppe på Homsknuten ser vi langt. Jørpeland, Stavanger… og til alle toppene rundt oss. Jeg ser Reinaknuten og tenker at neste gang – får det bli en tur dit!

Veien ned igjen går ned mot elven og Jørpeland. Herfra plukker vi opp en bil og kjører opp til Liarvatnet for å hente den andre bilen som står parkert der. En god rundtur med andre ord. 5 timers tur tok på, og vi sitter slitne og fornøyde med et glass rødvin på kvelden.

Hjemturen går over Suleskar. - Jeg vil ikke hjem, sier jeg til Irish. Jeg vil bare fortsette oppover i landet nå, og klatre i fjell og nyte de idylliske postkort-motivene som utspiller seg i vårt ganske land.

Det skal bli en slik tur også – en dag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende