Det føles som hun er der uansett hvor jeg snur meg, Etna. Lunefull våker hun over Sicilias østkyst mens vi er opptatt av de sjarmerende små gatene, ruinene og mixed antipasti.

Flere scener i Luc Bessons kultfilm “Det Store Blå” er spilt inn i Taormina, den populære pittoreske byen som klamrer seg til klippene på Sicilias østkyst. Her er hoteller i alle prisklasser, souvernirbutikker, isbarer og gondolbanen som tar turistene ned til havnivå der de kan dukke seg i det safirblå havet. Det greske amfiteateret må sees, og som en perfekt kulisse til det hele hviler vulkanen Etna i bakgrunnen.

Det var ikke lett å finne parkering her. Tross at høysesongen ikke har startet ennå er byen ganske så travel, og Irish rusler litt skuffet bortover Corso Umberto. Det var en populær by for tjue år siden da han var her sist også, men nå synes han det har tatt litt av.
Byen føles mer polert nå, mener han. Dens popularitet har økt betraktelig, og jeg forstår det godt. Den har jo det meste her, Taormina – fryd for øyet så vel som fryd for ganen med et stort antall restauranter og barer.

Da vi ikke fant parkering på første forsøk her bestemte vi oss for å vente litt, og se den mindre byen Castelmola så lenge. Mindre enn Taormina, men fortsatt samme konsept med de trange små gatene som huser en bortgjemt trattorie her og der, fantastisk utsikt til Etna og det blå havet – og selvfølgelig krydret med en ruin av en gammel borg på toppen.


Det er mer å se i dette området, så vi har tatt base i den mindre polerte men sjarmerende rustikke byen Castiglione di Sicilia. Nok en by som klamrer seg til en høyde, nok en borg, og en eneste labyrint av masse små gater der Fiatene såvidt får presset seg frem mens kattene skvetter til side.

Der gamlemor sitter i døråpningen og venter på forbipasserende hun kan skravle med, og gamlekara drikker grappa utenfor den lille trattoriaen som de har gjort i så mange år. Selv om store deler av denne byen forfaller fordi folk ikke får løyve til å pusse opp, har vi funnet et koselig lite B&B som tydeligvis har fått lov. Som en frisk fargeklatt skiller det seg litt ut i bybildet og fra balkongen har vi flott utsikt til borgen og kirken.

Kirkeklokkene rett ovenfor oss holder rede på timer og kvarter, og vi kjenner at vi er sultne igjen. Hos den forholdsvis nyåpnede Ristorante Sine Tempore får vi en aldeles nydelig mixed antipasti. Vi blir til nesten stengetid og da vi rusler “hjem” på dag to har vi bedre følelse med byen og finner greit frem i labyrinten til B&B Santa Caterinas port.



Selvfølgelig må vi opp til Etna. Vi begynner med vulkanens nordside der en ny fin vei tar oss et godt stykke opp gjennom nydelig furuskog som minner om Norge. På denne siden er det stille og rolig, og da vi ikke kommer lenger slår vi av motoren, hører gjøken kalle, og kjenner en noen kaldere bris enn lenger nede i dalen. Etna rager tross alt over 3300 m over havet, og toppen er dekket av snø. Vi er langt derfra, men høyt nok til at vi kjenner en liten forskjell.

På sydsiden er det anerledes. En gedigen parkeringsplass, flust med souvernirbutikker, restauranter, bar og en gondolbane som tar deg et stykke opp mot toppen. For 51 euro kan du ta den, bli fraktet med 4-hjulstrekker enda lenger opp og til slutt få guidet tur så langt de tør gå mot vulkanens topp. Vi dropper det.
Hele landskapet preges av sort lava etter vulkanens mange utbrudd, det siste så sent som i 2001/2002. Vi titter ned i noen mindre kratre, og drar med et godt lag med lavastøv da vi senere kjører derfra.

Dagen etter kjøler vi oss ned i eleven som renner gjennom kløften Gole Alcantara. Man kan betale litt for å rusle oppe langs kløften eller gratis gå ned til den lille stranden og nyte det avkjølende vannet. Det er for kaldt til at man egentlig kan svømme innover i kløften og strømmen er sterk her og der. Jeg er fornøyd med å ligge i solen der jeg er.
Oppe ved veien ligger en trattorie ved en gammel jernbanelinje. Her får vi så mektig pasta at vi er mette resten av dagen. Da vi kjører inn til Taormina på kvelden for å spise middag er vi egentlig fortsatt mette, så det blir kun en rekecoctail på meg, mens Irish mener han får plass til en pizza.

Vi avslutter alltid kveldene her med en drink på den fine lille balkongen før vi kryper til køys. Tett i tett ligger husene og klamrer seg liksom sammen. Her og der hører vi latter og hundeglam (og begynner én er snart alle igang), men er vi sene nok er det helt stille, og da er det bare oss og stjernene. Byen går forholdsvis tidlig til sengs her. Snart sover vi søtt vi også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende