Jeg sitter på bussen til Oswiecim, stedet vi alle kjenner best som Auschwitz. Mens regnet siler nedover bussruten lurer jeg på hvordan jeg vil reagere. Hvordan de rundt meg vil reagere.

Jeg visste at jeg en dag ville se Auschwitz. Jeg trodde også at det ville bli en veldig emosjonell opplevelse etter alle filmer og historier om 2. verdenskrig og nettopp den beryktede konsentrasjonsleiren.
Nå står jeg foran en monter som viser hår. Tonnevis av hår fra kvinner. Hår nazistene lagret og brukte til å produsere filt. Og jeg føler meg bare tom.


Jeg passerer hauger med kofferter, sko, barnesko, barneklær, briller og proteser. Ser dokumenter og bilder og leser om vitenskapelige eksperimenter. Jeg titter inn i rom der fangene kunne vaske seg, ser køyesengene de delte to og to med kun et tynt teppe å ha over seg, og studerer fangebildene som stirrer etter deg i de lange korridorene. Jeg forlater bygningene og lurer på om de store øynene på bildene vil hjemsøke meg når jeg lukker øynene i kveld.


De nyere trappene er nedslitt etter tusenvis av turister. Mellom alle de guidede gruppene går jeg sulten og kald og synes at det liksom passer. Jeg titter ned på gulvene, ser på veggene, tenker på de tynne klærne fangene måtte gå med og grøsser ved tanken på de kalde vintrene de måtte gjennomgå. Prøver å forestille meg den konstante angsten, og det vannvittige presset på kropp og sinn. Slik tråkker jeg rundt med alle de andre turistene som virrer rundt meg i sine regnfrakker i blått, gult og rødt som de kjøpte i kiosken utenfor. Også jeg.


Henrettelsesmuren

Ikke før jeg kommer i gasskammeret får jeg en reaksjon jeg virkelig føler fysisk. En akutt hodepine klemmer til da jeg går nede i den tunge dårlige luften som er der inne. Dårlige vibber også kanskje? Jeg kikker opp i taket, rundt i det mørke smale rommet og på veggene før jeg kommer inn i neste rom der kremasjonsovnene er. Jeg grøsser da jeg kommer ut derfra.


På bussen tilbake til Krakow prøver jeg å kjenne etter. Hodepinen er borte, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det var vanskelig å ta det hele inn. Om det var forventninger på forhånd eller hordene av andre turister og distraksjonene det medfører som gjorde det vet jeg ikke.
Når jeg så lenge har snakket om å se akkurat dette stedet, så kanskje det blir en slags tomhet å endelig stå foran det hele og fysisk være her, i tillegg til at man nesten forventer å gå derfra i tårer…?
Eller er det en slags matthet om at grusomheter skjer igjen og igjen rundt i verden, og at vi i vår tabloide hverdag distanserer oss fra det hele med mindre vi selv blir plassert midt oppi det?


En av de mange norske skoleklassene som hvert år går gjennom porten med ordene “Arbeit Macht Frei”


Da jeg senere sitter i den vakre barokkirken St.Peter and Paul’s Church i Krakow har jeg fått pustet ut, og kjenner at opplevelsen av Auschwitz får tilsatt et slags punktum med de nydelige dog triste tonene fra “Shindlers Liste”, fremført av The Orchestra of The City of Cracow. Tomhet eller ikke – det var verdt besøket. Selvfølgelig var det det.

Evt. se den her


Gratis inngang. Man begynner gjerne med en film som viser frigjøringen av Auschwitz. Denne koster 3,5 PLN og varer ca. 20 minutter. Om du ikke tar en guidet tur kan det være greit å kjøpe en hefte som forteller hva du ser i de ulike bygningene. 4 PLN.

Buss til Auschwitz går fra busstasjonen som ligger vegg i vegg med Krakow Glowny Train Station. Vi tok 08.40-bussen og betalte 10 PLN én vei per pers. Bussturen tok ca. 2 timer. I Auschwitz finner du tidtabell for retur til Krakow.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende