I et svar på Pistoleros kommentar her på bloggen min begynte jeg på en sang vi pleide å synge på barneskolen. Vi sang nemlig mye på barneskolen, og Frøken var flink til å finne bidrag til vårt repertoar.


Hun la tidlig merke til at jeg likte å synge og spille (jeg spilte piano), men da hun bestemt mente at jeg burde melde meg inn i den lokale trekkspillklubben dro hun det litt for langt. Mamma fikk orden på sakene igjen ved neste foreldremøte. Man kan si mye om min barneskolefrøken. Hun var intens og mange var redd henne. Siden hun var barnløs var vi barna hennes, og hun ga mye av seg selv – på godt og vondt.
Når hun hadde vært ute og reist hadde vi flere klassetimer hvor hun sendte rundt fotoalbumene sine og fortalte fra turen. Jeg husker best at hun var i Jugoslavia… og i ettertid har jeg nok skjønt at allerede da var ikke ekteskapet hennes på topp – måten hun fortalte om en middag på en restaurant med hennes mann… og en magedanserinne…
En del år etterpå ble hun skilt, og flere år etter der igjen valgte hun å ta sitt liv.
Igjen sitter vi som var elevene hennes med mange minner av henne, og av de positive var det bl.a. alle sangene. I klassens repertoar var denne favoritten min:

Nå skal vi reise til fremmede riker,
se på de andre små gutter og piker,
titte på byene, fly opp i skyene,
langt ut i verden går reisen vår nå,
sjøen er rolig og him’len er blå.

Vi skal de Spania. Der gror appelsiner,
fikner og dadler, og små mandariner.
Smake på rettene, slå kastansjettene.
Langt ut i verden går reisen vår nå,
sjøen er rolig og him’len er blå.

Og vi skal stå på Venezias bruer,
smake på Frankrikes deilige druer.
Haag – tulipanene. Island – vulkanene.
Langt ut i verden går reisen vår nå,
sjøen er rolig og him’len er blå.

I karavanen som reiser med varer,
følger vi rekken av pakkdromedarer.
Sover i teltene, kniver i beltene.
Langt ut i verden går reisen vår nå,
sjøen er rolig og him’len er blå.

Og i Egypt skal vi se pyramider,
de som har stått siden Faraos tider.
Fly til Kaukasia, komme til Asia.
Langt ut i verden går reisen vår nå,
sjøen er rolig og him’len er blå.

Der ser vi snøfjell med veldige topper,
gamle fakirer med skinnmagre kropper.
Seile på flodene, gå i pagodene.
Langt ut i verden går reisen vår nå,
sjøen er rolig og him’len er blå.

Reisen er ferdig, vi kommer tilbake,
far heiser flagget og mor baker kake.
Skogene ! Fjellene! Sjøen om kveldene.
Borte er herlig, men hjemme er best,
selv om man seiler fra øst og til vest.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende