I full konsentrasjon klatrer jeg opp de digre steinene for å nå toppen.
Jeg vet at om jeg trår feil eller glipper taket, så faller jeg. Langt.

Cradle Mountain-Lake St.Clair National park har mange turmuligheter. Det er også herfra mange starter den populære 80,5km Overland Track som blant annet går forbi vår destinasjon, Cradle Mountain.

Været viser seg fra sin beste side med deilig sol og klar himmel – vi kunne ikke vært heldigere.
Da vi parkerer den himmelblå leiebilen vår ser jeg på klokka at vi kunne vært tidligere ute.
Ifølge turistinformasjonen skal turen opp fjellet være på 3-4 timer én vei. Jeg har ikke lyst til å måtte klatre ned derfra i mørket.
Irish mener som vanlig at vi er da kjappere enn det, så vi fyller vannflaskene, knytter sekkene, skriver oss inn i loggboka og legger i vei.

Naturen her er utrolig flott. Innsjøer, skog, fjell, klar luft – nesten som Norge egentlig. Sannelig er det noen snøflekker her og der også.
Jeg innser at kondisen min virkelig kunne vært bedre. Jeg lar Irish gå i sin egen takt, og siden han ligger et stykke foran meg fungerer han som en gulrot. Jeg kan ikke bare stoppe og gi opp, men må holde følge.
Vi ser flere underveis som har tenkt til å gå hele Overland Track. Jeg sier til Irish at vi må prøve ruten en gang vi også. Selvfølgelig er han ikke uenig i det. Jeg må bare få opp kondisen litt mer først, tenker jeg for meg selv.

Den første timen går vi en jevn stigning, over stokker og stein og en bekk. Rett før den virkelig stigningen begynner ligger en hytte der vi raster. Vi gumler på litt kjeks og frukt og drikker av vannflaskene mens de kullsorte currawong-fuglene sitter ved siden av oss og følger interessert med. Om det vanker en smule til dem også?
Vi mener vi ser hva som er toppen, og en halvtime etterpå begynner moroa.
Det virker som om toppen er en eneste haug med kjempestore steiner. Her skal det klatres!

Siden jeg kan bruke hele kroppen og må være fullt konsentrert på hvor jeg tråkker og få et godt nok grep med hendene, så er det ikke i tankene at jeg er sliten lenger. Jeg har det kjempegøy!

I Melbourne kom Irish og jeg over et klatresenter, og da vi gikk vi innom for å se nærmere på veggene, bestemte vi oss for å gå tilbake dit når vi kom tilbake til Melbourne igjen etter Tasmania.
- We don’t need that now, we get it all here! roper jeg opp til Irish. Og så mye mer interessant enn å bare se vegger og trafikken utenfor. Stadig må jeg stoppe og bare ta inn utsikten.

Sakte men sikkert kommer vi opp mot toppen. Tror vi, for da vi står der vi trodde toppen var viser det seg at den var skjult for oss, vi må ned et stykke og så opp igjen mot den egentlige toppen. Vi tråkker forsiktig i snøen, vel vitende om at under den ligger store steiner. Vil ikke risikere å tråkke ned i en sprekk. Det siste henget er nærmest vertikalt, og vi tar det rolig og konsentrert. Hjelper å dytte hverandre eller ta tak i hverandre.

Da vi endelig står på toppen er utsikten utrolig, og det føles kjempebra! 1545 meter over havet er vi her. Fotosession, vann, snacks og et pust i bakken før vi, enda roligere, tar fatt på turen ned igjen.
Én ting er å klatre opp, men å klatre ned kan være vanskeligere enkelte steder.
Da vi er nesten nede ved hytta igjen, vil Irish vil ta en annen rute ned til bilen. Han mener den er kjappere enn den vi gikk opp. Javel. «Face Track» viser seg å være mye lenger, og vi er ganske utmattet da vi endelig sitter i bilen igjen, 5,5 timer fra vi startet – ikke dårlig.
Det siste strekket var likevel flott, og kameraet fikk med seg et klisjémotiv med en gammel hytte ved innsjøen og Cradle Moutain i bakgrunnen.

Det begynner å bli sent, og vi håper å finne overnatting i nærheten. Ved inngangen til nasjonalparken sto det en plansje over overnattingssteder og spisesteder. Et YHA skulle være her et sted. Dessuten er vi utslitte – det frister lite å kjøre i flere timer nå for å finne rimelig overnatting.
Ti minutter over stengetid finner vi endelig frem til YHA som er en del av Cradle Mt. Tourist Park.
Jeg banker på døren. Hører stemmer innenfor. En mann lukker opp, og jeg gir ham mitt beste smil og spør pent om de har ledig overnatting.
- Well you gotta ask the missy inside, sier han, og lar Irish og meg slippe innenfor.
Innenfor sitter en smilende dame som sier at jo, selvfølgelig, her er ledig rom. Vi kan få et 4-mannsrom for oss selv, til og med.
Og godt er det, for både vi og alt tøyet vårt stinker etter dagens strabaser. Vi setter på varmeovnen – rommet er iskaldt – og sprer klær og sko utover.

Wombat og en søt liten echidna

Damen tipset oss også om Cradle Mountain Lodge og deres Tavern Bar & Bistro som har god og billig mat, og jeg får overtalt Irish til å la dusjen vente skal vi rekke å finne restauranten og bestille maten før kjøkkenet stenger.
Da vi kjører i retning tavernaen ser vi flere wombats i veikanten. Endelig får vi se dem i sitt naturlige miljø. Sist vi så en wombat var i Australia Zoo, og selv om dyrene der var ganske søte og bedagelige kan de ute i naturen være ganske tøffe. Du vil ikke komme i klammeri med en wombat – de har kraftige tenner.
Magene våre rumler, og da vi åpner døren til tavernaen blir vi møtt av en koselig og avslappet stemning. Fyr på peisen og nydelig matlukt. Laks med potetmos og grønnsaker, og en flaske deilig hvitvin kommer på borde, og mens vi spiser diskuterer vi maleriet som henger over baren. Det har et motiv av den tasmanske tigeren som man mener døde ut i 1930-årene, selv om det innimellom dukker opp historier om at den har blitt observert den dag idag.
Til dessert kommer hvit sjokolade- og ostekake på bordet samt ostetallerken servert med en kjempegod lokal chutney.

Rommet vårt er mer enn varmt nok da vi kommer tilbake igjen, og vi tar den etterlengtede dusjen før vi kryper til sengs. Jeg kjenner meg deilig sliten i kroppen. Cradle Mountain vil utvilsomt stå som et av høydepunktene på vår Australia-tur.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende