Da Michael Palin sto foran Ngorongoro Crater sa han noe sånt som «I’ve always wanted to see Ngorongoro Crater, and now that I’m here, I dont’ know what to do with it!»

Noen ganger er det slik det føles. Lenge har man sett frem til å endelig besøke et sted eller se en berømt bygning, og når man endelig står der, så klarer man ikke å ta det inn. Eller som Michael Palin sa – man vet ikke hva man skal gjøre med det.
Da jeg googlet Wineglass Bay før vi reiste hjemmefra kunne jeg lese at den ligger i Freycinet National Park, og at det fra parkeringsplassen er en 45 minutter å gå før man kommer til stranden. Mellom parkeringsplassen og stranden ligger nemlig et par fjell. Supert, det gjør hele opplevelsen enda bedre. Jeg liker å jobbe litt for opplevelsene.

Vi begynner tidlig. Stien er veldig grei og kondisen min er kjempedårlig, men da vi står på utsiktsplatformen tre kvartér etterpå er strabasene glemt, for her får man en god idé om hvorfor Wineglass Bay fikk navnet sitt.
Mens Irish og jeg titter ned på stranden tenker jeg tilbake på da jeg første gang hørte om den.
Mary Donaldson skulle gifte seg med kronprins Fredrik av Danmark, og i den forbindelse var det et TV-intervju med henne. Født og oppvokst i Hobart, og med et spesielt forhold til Wineglass Bay, tok et helikopter med henne og kronprinsen over stranden, og man fikk virkelig se den perfekte, gylne kurven der nede mot det turkise vannet.
Jeg var solgt, og sa til meg selv at hit skal jeg sannelig en dag!


Vi tar fatt på stien igjen. Alt i nedoverbakke nå. Irish er ivrig og småløper nedover. Da jeg ser ham igjen venter han på meg. En kar vi hadde skimtet foran oss tidligere hadde stoppet og advart om en tigerslange som lå litt for nærme stien. Den er borte nå.
Jeg kikker ekstra nøye på røtter og pinner men snart er det glemt – for der ligger stranden foran oss, og bortsett fra mannen foran oss er vi alene.

Det er utrolig vakkert her, og med fjellene rundt oss innbiller jeg meg at dette kan minne om nordvestkysten av Norge. I motsetning til Michael Palin skal jeg ikke bare se på det jeg har foran meg med ta det inn, bit for bit. Vi begynner å gå langs vannkanten. Følger den perfekte kurven, fra kant til kant.
Et par måker flyr over oss, og bølgene slår lett mot stranden – den desidert vakreste jeg har vært på. Vinden får oss til å legge oss i bunnen av glasset. Her kan vi ligge i le og kjenne den varme solen. Jeg vasser litt, uten at jeg blir fristet til å kaste meg uti bølgene – temperaturen kunne vært bedre.
- We’re spoilt brats, sier jeg til Irish da jeg legger meg ned på sarongen igjen. Han nikker enig.
En times tid senere pakker vi motvillig sammen for å gå. Flere har kommet til nå, og på veien tilbake til bilen møter vi enda fler som vil se Wineglass Bay. De vil ikke bli skuffet.

Tilbake på parkeringsplassen finner vi flere kenguruer som tigger etter mat. En av dem er en mor med en liten «joey» i mageposen, og det er første gang jeg har sett en så liten unge. Jeg må dessverre skuffe dem. Jeg mater ikke ville dyr slik og det oppfordres til å ikke mate dem da dette kan endre adferden deres i tillegg til at de kan få i seg dårlig mat. Salte peanøtter for eksempel er vel ikke optimalt for en kenguru.

Da vi setter oss i bilen igjen, erklærer vi at vi har sett nok strender for en stund. Fjellene venter nå, så vi setter bilen i gir og kjører nordvestover mot Deloraine og Cradle Moutain.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende