Tasmania bærer på en mørk historie. Ikke bare ble urbefolkningen så og si utryddet her – mange assosierer øya, Van Diemen’s Land, med den beryktede fangekolonien Port Arthur.


Da Abel Tasman så øya for første gang, ga han den navnet Anthoonij Van Diemenslandt etter sin sponsor. Senere ble den døpt om til Van Diemen’s Land av britene, før den så fikk navnet Tasmania.
Idag tenker mange på den beryktede fangekolonien som ble etablert på den Tasmanske halvøy i 1830. Halvøya ble valgt fordi den var tilknyttet resten av øya kun med en knapp 100m bred stripe ved Eaglehawk Neck. Vakthunder ble brukt for å hindre rømlinger å komme forbi og ryktet sa at sjøen var full av hai.

Den gamle fangekolonien er obligatorisk stopp for mange som besøker Tasmania idag.
Også Irish kjenner sin besøkelsesplikt. Hvem vet, kanskje gamle slekninger satt her?

Han nynner litt:

Hold me now, oh hold me now
Till this hour has gone around
And I gone, on the rising tide
For to face Van Diemen’s land.



Rett før Eaglehawk Neck
må vi stoppe. Hva i all verden er Tesselated Pavement? Skiltet peker mot sjøen og der finner vi klippene som er erodert på en spesiell måte som idag har gitt dem et rutete, mosaikkliknende utseende. Tesselated. De ser faktisk ut som de er gjort av mennesker.

Rett nedenfor Eaglehawk tar vi av for å få med oss The Remarkable Cave og noen flotte klipper. Det hele minner oss om kystlinjen vi så langs Great Ocean Road. Og Remarkable Cave…kanskje litt spesiell i den forstand at åpningen mot havet kan minne om formen på selve Tasmania – øya?!

Det er sent på ettermiddagen og besøket i fangekolonien skal få vente til morgendagen.
Istedet må vi finne et sted å sove for natten. Et YHA som skulle ligge rett ved Port Arthur finner vi aldri og backpackers’-stedet ved Eaglehawk er fullt.
Campingplassen har sovesaler, men sengetøy må vi sørge for selv. Vi har hverken puter eller soveposer. Etter noe kjøring frem og tilbake synes Irish å huske at han har sett et skilt til Teraki Cottages. Kanskje de har noe ledig?
Ikke langt fra Tasmanian Devil Park finner vi igjen skiltet, og kjører opp mot hovedhuset. Der finner vi en tavle med følgende beskjed:

You are welcome to look inside.
Move in and make yourself at home.
Leave a message on the NOTE PAD
OR call at the Chocolate Factory…


Vi tar en titt på de to hyttene som er ulåst, og velger oss den ene. Da vi skal skrive opp navnet vårt og hyttenummer på tavla igjen kommer mor sjøl ut av huset – en søt og hyggelig eldre dame som også driver Chocolate Factory viser det seg. Siden hun nå bygger nytt hus rett ved siden av arbeidsstedet sitt er dette huset og hyttene nå solgt. Om to uker flytter hun.
Trist tenker vi da vi tusler inn i hytta igjen. Irish tenner peisen og vi slapper av den kvelden. I senga ligger et elektrisk teppe og varmer opp til vi skal sove. Kvelden er kjølig og isolasjonen her kanskje ikke den beste. Men så utrolig koselig vi får det her! Gamle møbler og masse blomstermønster. Kitchy og flott.



Litt lenger opp
i gaten ligger som sagt Tasmanian Devil Park, og flere steder på øya har vi sett veiskilt som minner om at de små sorte er i området. Man kan ikke unngå å høre om djevlenes tragiske sjebne når man er på Tasmania.
En smittsom krefttype gir dyrene svulster i ansiktet og fører til at de hverken kan se eller spise – og dermed sulter mange rett og slett ihjel. Når kreften er synlig, er det for sent og innen få måneder dør de. Det forskes på sykdommen men det er fortsatt ingen kur.

Sør for Eaglehawck Neck har djevelene visstnok foreløpig fått slippe unna kreftsykdommen, og myndighetene håper å holde det slik. Igjen prøver de å utnytte flaskehalsen her for å hindre at noe slipper forbi usett.



Tidlig dagen etter
står vi foran Port Arthur. Det sies at ca. 12 500 personer satt i fangenskap her mellom 1830 og 1877. De hardeste kriminelle og gjengangere, fra England, Irland og Australia ble sendt hit.
Straffemetodene var mange, blant annet mente de at de innsatte ville komme på bedre tanker og refletere over sine handlinger ved total isolasjon. Mange ble sinnsyke av denne metoden.



Idag fremstår fangekolonien som en vakker park med stort turistsenter med café, souvernirbutikk og informasjonssenter. Når man betaler inngangsbiletten, får man utdelt et kort, for eksempel Spar 8, og med hjelp av dette kan du følge én spesifikk fange i utstillingen i underetasjen. «Min» fange var Patrick Murphy, en 18-åring fra Liverpool som hadde stjålet et bilde. Irish fikk hjerterkonge og kunne lese at hans fange het William Moore som ble sendt til Port Arthur for å ha stjålet tobakk. Mens Williams’ straff var jobbing i smia, var Murphy i «the chain gang».

Utenfor er plenen velklipt og store rosehager vokser godt. Ruinene består av kirker, som fengsel, vaskeri og bolighus. Det gamle asylet er idag både museum og café.
En båt tar oss rundt Isle of the Dead der alle ble gravlagt. Fangene fikk aldri noen gravstein, kun de ansatte, men nå jobbes det med å sette sammen et register på nett, slik at folk kan gå inn og søke etter tidligere slektninger som kan ha sittet her.

Solen varmer godt der vi rusler innimellom ruinene. Tenk at et så vakkert sted kan ha en så mørk historie. Hva skjedde så med fangene når de hadde gjort straffen sin? De slapp dem fri, og mange bosatte seg på øya. Hvor ellers skulle de egentlig gjøre av seg?

It’s a bitter pill I swallow here
To be rent from one so dear.
We fought for justice and not for gain
But the magistrate sent me away


Van Diemen’s Land, skrevet og fremført av The Edge:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende