Tasmania føles som en slags hybrid på Norge og Australia. Det er noe gjenkjennelig med naturen og været. Samtidig kommer det australske frem i den typiske røde jorden og den lille kengurutypen som hopper rundt her.

- This is the closest you’ve been to Antartica
, sa jeg til Irish da vi sto på den vakre stranden Vivonne Bay på Kangaroo Island. Den gang i badetøy og det var sol og varmt.
Nå sitter vi godt påkledd. Vi befinner oss nesten på Tasmanias, og dermed Australias sydligste punkt, South Cape Bay. Herfra ser vi over til South East Cape, som er det sydligste punktet. Neste stopp: Antarktis.

Det tok oss ca. to timer å gå fra parkeringsplassen i Cockle Creek til stranden vi befinner oss på. Flere surfere går gladelig denne biten for en god bølge. Jeg plukker på noen steiner og skjell. Titter sørover. Antarktis. Hverken bading eller surfing frister. Jeg har frøset for mye i det siste.



Dagen før landet
vi i Hobart, plukket opp leiebilen med den fine himmelblå fargen (synes jeg da – Irish foretrekker sorte biler), og kjørte retning Dover og Far South Wilderness Lodge & Backpackers. Siden et par skoleklasser tok opp halve stedet ble vi flyttet over i en av de nye hyttene som ligger for seg selv. Du kan leie étt rom i hytta eller hele sulamitten. Étt rom holdt til oss, men siden ingen andre var her nå hadde vi hele hytta for oss selv.

Dessverre hadde den ikke peis, så vi fikk nøye oss med gassovnen. Den trengtes – det var kjølig.
Da vi hadde fått litt varme i kroppen fikk vi på oss jakkene og gikk ut for å se nærmere på området. Selve Far South Wilderness Lodge & Backpackers ligger utrolig flott til – ved sjøen og med vill natur rundt. Sjøen lå der nesten speilblank, bare en hegre tråkket rundt i strandkanten på jakt etter mat.

Da vi sto foran peisen i fellestua kjente vi at vi var sultne selv. To damer kom inn. Skoleelevene skulle få middag, og det var mer enn nok mat. Kanskje vi ville ha litt også?
I spisesalen var lydnivået høyt, og maten – nam! Deilig økologisk kylling med poteter, broccoli, gratinert blomkål og brun saus. Jeg synes jeg forsynte meg moderat, men så mett jeg ble!
Jeg delte desserten med Irish – eplepai. Vi tok med maten til fellestua igjen og spiste i ro der.
Stappmette tuslet vi tilbake til hytta. Varm te og varm dusj og på med gassovnen igjen.



Irish reiser seg
, og jeg følger etter ham. Vi trasker langs stranden, plukker litt skjell og beundrer de store brenningene. Surferne forlater stranden. Det begynner å bli sent.
Det er fortsatt overskyet, men ikke før vi beveger oss på hjemveien er det regn i lufta.
South Cape Bay er en del av South West National Park, og på veien hit møtte vi tre jenter som har gått den populære South Coast Track, en rute som tar flere dager. De var slitne nå, men turen virket verdt det. Hadde vi hatt mer tid og bedre utstyr skulle jeg gjerne gått hele South Coast Track selv. Naturen her er så vill og uberørt. Det får bli en annen gang.

Litt nedenfor bilen ligger et monument til minne om hvalfangst-tiden, en sørlig retthval i bronse. I 1830-årene var det fire hvalfangsstasjoner her i Cockle Creek, og det ble jaktet hovedsaklig på sørlig retthval og spermhval. Da hvalfangsten dabbet av tok tømmerindustrien over.

Vi bestemmer oss for å finne noe take-away til middag, men da vi kjører forbi Dover Hotel endrer vi mening. Det blir pub-middag i stedet, og den er sannelig ikke dårlig! Store porsjoner og velsmakende mat. Vegg i vegg ligger baren som fungerer som en liten bottle’o, så Irish får kjøpe med seg en flaske vin til kvelds.
Et par har okkupert et av de andre soverommene da vi kommer tilbake, så vi lister oss inn i stua, setter på gassovnen, åpner vinflaska og diskuterer den videre ferden på Tasmania.

Været er ikke med oss her, noe som egentlig var forventet. Vestsiden av øya har mye regn, mens østsiden er tørrere og har mer sol.
Vi bestemmer oss for å stoppe et par steder dagen etter og gå noen turer. Naturen her er flott, og det er synd å ikke benytte seg av det.
Det regner kraftig dagen etter da vi kjører mot Geeveston og tar av mot Hartz Mountains. Skyene ligger lavt og utsikten kunne vært bedre. Vi får med oss Waratah Look-out og Arve Falls før vi kjører mot Hobart og Tasmanian Peninsula.


Alle som går tur her bør skrive seg inn i loggboken; klokkeslett for avgang, hvor mange det er i følget, reg.nr. på bilen din, hvor du skal og så signere når du er tilbake. Skulle du forsvinne har letemannskapet noe mer å gå etter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende