- Så du den øreløse hesten? spør jeg min venninne da vi oppdaterer hverandre på de siste måneders reise. Hun tenker seg om et øyeblikk før hun overasket husker. -Ja!, Den hvite, ikke sant?!

Fra Antigua hadde Irish og jeg hoppet inn i en minibuss sammen med en gruppe andre spente gringos. I en uke hadde spørsmålet om vulkanen blitt stilt.
- Anyone climbed the volcano yet?
Til slutt hadde vi bestemt oss for å virkelig gjennomføre det, og nå var vi på vei til den aktive vulkanen Pacaya i Guatemala.

Da vi endelig kunne hoppe ut av bussen var vi omringet med grønn og frodig vegetasjon.
To bevæpnede vakter skulle gå med oss av sikkerhetshensyn, flere hadde blir ranet på denne turen nylig.
Hvor mye sikrere vi egentlig var vet jeg da ikke, da vaktene virket mer opptatt av å flirte med noen av jentene i gruppa enn å se etter skumle menn som skulle rane oss.
Ettersom vi kom høyere og høyere ble vegetasjonen mindre og den vulkanske grunnen kom mer og mer frem.
Jeg ruslet blant de siste grønne flekkene da jeg følte meg som i en slags twilight sone. Det var lett disig rundt meg, foran meg lå et sort og lite gjestmildt landskap.
Det var der jeg så den hvite hesten. Jeg stirret og stirret – jeg kunne bare ikke se at den hadde ører. Blek sto den der og gresset lett, mens den holdt et øye med turistene.

Vi trasket videre oppover, Irish og jeg. Jo høyre opp vi kom jo mer tåke ble det. I sterk kontrast sto den hvite himmelen mot den kullsorte lavagrusen.
- Rett til helvete, tenkte jeg der jeg kikket opp mot toppen.

Vi ble snytt for å se noe lava, men vi luktet godt hva som var inne i vulkanen. Svovelen reiv i nesa. Det blåste godt på toppen og jeg kunne ikke se stort. For utsikten herfra måtte da vanligvis være fantastisk. Oppholdet ble kort. Vi måtte ned igjen før det ble for mørkt.
Det som hadde tatt oss nesten en time å komme opp tok bare noen få minutter ned igjen.
- Deep snow skiing in black gravel, som Irish sa. Vi skled nedover i grusen noen minutter før vi passerte øreløse hester og var nede i vegetasjonen igjen.
Da mørket senket seg så vi gjenskinnet i skyene fra den glødende lavaen. Ulmende lå den der, vulkanen, og vi trakk et sukk før vi satte oss i bussen igjen.

Min venninne og jeg ser på bildene. Hun tråkket de samme stiene en måneds tid etter meg, men satt med de samme inntrykkene. Som å klatre til helvete… og den øreløse hesten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende