Sovesaler er et studium i seg selv. Kulturelle forskjeller og sosiale antenner (eller mangel på dem) manifisterer seg i et virrvar av våte håndklær, stinkende boots, snorking og de siste gadgets.

Det er noe ved det å sove i et rom fullt av fremmede mennesker. Man kler ikke bare fysisk av seg når man hopper til sengs. Det er noe avkledd ved det å sove, og i søvne farer hemningene. Man snorker, man fiser, man snakker i søvne… Og noen ligger og lytter. Søvnløse.

Irish og jeg kjører oftest budsjett når vi er ute på tur, og å spare inn litt på en sovesal om vi bare skal være der for en liten natt gjør meg ingenting. Jeg synes bare det er spennende. Mens man legger på sengtøyet kommer samtaler igang med andre som på høylys dag prøver å bli kvitt en jetlag, noen pakker sekken for å dra videre, noen pakker for å dra hjem. Det utveksles tips og råd for destinasjoner man har besøkt, eller skal besøke.
Man lærer nye fraser på nye språk, og man finner nye bekjentskaper. Bestemmer seg for at man skal spise middag sammen, gå på kino sammen, kanskje reise videre sammen.

Flere steder er sovesalene kjønnsdelt. Greit for de som ikke er komfortabel med å løpe rundt i trusa foran hvem som helst. Kanskje betryggende for jenter som reiser alene.
For Irish og meg fungerer det best i blandet sovesal. Å henge rundt i gangene utenfor og vente på at toalettmappa skal bli ledig føles som bortkastet tid. Dessuten er det det sosiale aspektet. Man vil møte andre sammen. Skravling mens man ommøblerer i sekken for at det skal bli bedre plass, eller prøver å skrive ned dagens opplevelser i dagboken.

De fleste sovesaler har køyesenger, og de nederste blir opptatt først. Irish hater å sove øverst. Han klarte å vekke hele sovesalen i Nicaragua da han ramlet ned på det harde flislagte gulvet.
Jeg kan godt sove øverst, bare jeg får tullet sarongen godt nok rundt meg når jeg skal ned fra sengen, uten å blotte alt.

Ved å ligge øverst får jeg gjerne en falsk trygghet om at jeg lettere kan gjemme unna sakene mine. Flere ganger har jeg dratt verdisakene med meg i senga, fordi jeg ikke vil at de skal bli stjålet, men i Australia sto Irish og jeg og nesten måpte. I hostellene der, som er de rene IKEA showrooms, bodde vi i 8-mannsrom der mange lot det meste ligge på senga, fritt frem for hvem som helst å forsyne seg. Mobiler, penger, mp3-spillere.
Et godt tegn at man ikke trenger være redd for å bli bestjålet – ennå. Men de som lar alt dette ligge og slenge lar også alt annet ligge og slenge. I Melbourne opplevde jeg de værste tilfellene der det første jeg så da jeg kom inn i rommet, var en skitten truse med bremsespor.
Resten av bagasjen lå godt strødd utover med klær, papirer, penger, poser og jeg vet ikke hva.
Et ungt engelsk par som brukte sengen nede som… garderobe og sov sammen i den øverste.
Resten av rommet besto av koreanske studenter som nøye hadde stuet bort sekker og kofferter så de ikke skulle være i veien for noen. I søte rosa pysjamaser lå de på sengen sin og puslet med laptopen sin eller andre tekniske duppeditter vi ikke har sett her hjemme ennå.

Det skjer mye i sovesalene. Noen slår seg til ro for en stund og danner sin egen verden i et hjørne. Noen finner hverandre, noen kommer i heftige diskusjoner, noen skåler, adresser og telefonnumre utveksles, navn på steder man må se skrives ned, og lyden av musikk fra en mp3-spiller summer lavt innimellom ulike språk. Sovesal er vel en slags reise i seg selv. Om ikke annet så en god test på ens egen tålmodighet og toleranse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende