Imagine there’s no country. Så enkelt sagt av John Lennon, og jeg tenker at det er noe naivt vakkert i opplevelsen av folk fra 20 forskjellige land og kulturer som kommer sammen og deler en god opplevelse.

Som da jeg befant meg i Karibien, nærmere bestemt den lille øya St.Martin der Irish hadde bodd i flere år. Vi var bedt på en slags venners-venners fest. Alle visste jo hvem alle var uansett på slike små steder.
Vi parkerte hos Elvis. Hans egentlige navn var David, og kom fra England. I høysesongen opptrådte han fire-fem ganger i uken med et show spekket med Elvis-låter - selvfølgelig.
Vi gikk over til naboen og inn i bakgården. Festen var i full gang, hagen full av mennesker og ved huset sto en rekke musikere og jammet i en jazzlåt.
Irish og jeg fant hver vår kalde øl og kjente ansikter. Vennene hans kom fra all verdens hjørner, og hadde like mange forklaringer på hvorfor de hadde endt opp her. Som oftest hadde de kommet til øya på ferie en gang i tiden og aldri klart å ta i bruk returbilletten, men det var også de som kom fra naboøyene og som hadde flyttet hit på grunn av øyas gode musikkmiljø.

De karibiske nettene er varme og alle oppholder seg utendørs her, så huset var nærmest tomt da jeg gikk inn for å finne toalettet. Det første jeg så når jeg kom inn i kjøkkenet var en blankpusset Triumf motorsykkel parkert ved den ene veggen. Deretter passerte jeg en stor akustisk bass på andre veggen og så det som fikk meg til å stoppe opp et øyeblikk – et nydelig flygel. Toalettet var opptatt, så jeg lot fingrene stryke over tangentene før jeg fikk slippe til på det lille rommet.

Det var livlig ute og scenen hadde skiftet musikere. Irish kom inn og fant meg ved flygelet. Jeg hadde såvidt satt meg ned for å prøve noen toner da en mann fra Sør-Amerika et sted kom ilende til. Om jeg kunne spille en ”Do”?.
- Do-do-do…. Mi-mi-mi-mi…
Han så intenst på meg, og da jeg ga ham akkordene han ville ha kom det noen følelsesladede strofer på spansk. Selve klisjeen på latinokulturen, de følelsesladede hjerte-smerte-tonene om tapt kjærlighet. Han krevde flere toner.
- Mi-mi-mi…La-la-la…
Jeg hørte noen bak meg, og Mr. Latino ble avbrutt. St.Martins søte diva, Kate, viftet ham bort.
Kate, som elsket ”Summertime” og sang den så ofte hun kunne, også i showet til Elvis når de opptrådte sammen.
- Spill noe du vil, sa hun til meg. Flere hadde kommet inn nå. Hodet mitt var tomt for ideer, og pianofingrene altfor rustne. Jeg tok en sikker utvei: John Lennons ”Imagine”. Så enkel og så grei.

Det lille publikumet var med, og stemte i. Kjapt ble noen flere, og snart var scenen ute tom, og det føltes som om halve festen var innendørs ved flygelet og sang ”Imagine all the people living life in peace. Til og med Mr.Latino stemte i litt utpå sidelinjen. Hvor mange nasjoner vi var til slutt vet jeg ikke, men øyeblikket var vakkert, nesten litt barnslig naivt.
I hope some day you’ll join us, and the world will be as one.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende