Et veistrekning jeg har hatt lyst til å kjøre i mange år. Nå er vi endelig her, litt trøtte i øya, men her skal det beskues klipper!

Vi tok oss til rette og parkerte for natten ved «The Grotto», en av severdighetene langs Great Ocean Road i staten Victoria. Morgenen etter våkner jeg av ivrige turister som parkerer, løper ned de forblåste trappene, tar bilde og et blikk på klippen, løper opp igjen og kjører videre. Imens strever jeg med å få liv i Irish og få unna en kopp te. Vi ble sittende ut i de små timer og skravle kvelden før.
Jeg glipper med øynene og tar på meg for å se på klippen jeg også. Great Ocean Road går langs en kystlinje med sandstenformasjoner som står som pilarer i vannet. Gjennom tusener av år har havet gitt form til disse og fortsetter den dag idag å erodere og endre landskapet. Senest i 1990 falt «London Bridge» sammen.
- I would have loved to see that, sier Irish tankefullt. Vi kikker på klippene som en gang hadde en slags bru. Turkise bølger slår innover og herjer med kystlinjen som litt etter litt gir etter.

I koselige Port Campbell stopper vi og spiser lunch. Eller frokost. Irish får venner på besøk. Måkene synes nok vi er veldig spennende og kanskje det blir en matbit på dem også? Tålmodige venter og venter de.
Etter en drøy time fortsetter vi videre langs kystveien. Ikke helt som Highway 1 i California, mener Irish der mye av veien går inn i landet og vekk fra havet.

Da vi kommer til havet igjen nærmer vi oss strekningens hovedattraksjon, «The Twelve Apostles». Jo nærmere vi kommer, jo flere steder ser vi plakater og tilbud om helikopterturer over klippene.
Før vi kommer så langt stopper vi ved «Lock Ard Gorge», der vi første gang får se en echidna, et slags pinnsvin. Den lusker rundt i buskene og folk lar klipper være klipper for en stund for å få et glimt av den lille karen.

Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle være så mye folk her på en gang. Da vi parkerer ved apostlene går vi gjennom et turistsenter med informasjon om området og naturen her.
På flotte broganger går vi mot havet og får se den berømte utsikten over de tolv. Jeg tar bilder. Noen tar bilde av Irish og meg. Jeg tar bilder av andre. Alle tar mange bilder.
Og det er jo flott her!  Jeg ble vel mer overasket – hadde sett for meg hele stedet så anerledes.
Og slik er det av og til.

Da vi kjører videre endrer landskapet seg noe og Irish mener å gjenkjenne California-versjonen her nå.
- This reminds me more of Highway 1, sier han og suser rundt svingene. Vi har ikke kommet langt da vi kjører gjennom eukalyptus-skog. Jeg kikker opp. Ser noen bylter i trærne her og der, og spør Irish om å stoppe. Koalaer!
Flere følger vårt eksempel, jeg tror plassen generelt er populær for koala-beskuelse. Litt morgengretne er et par av dem. Koalaer sover det meste av døgnet siden kosten deres er så næringsfattig. Når den ene karen beveger seg er det med seige bevegelser, som minner meg om dovendyret jeg så i Costa Rica.

Vi har kommet et stykke ut på ettermiddagen nå, og imorgen skal campervanen tilbake til Melbourne. Vi parkerer i en park ved Ocean Grove for natten og forbereder oss på å forlate de siste to ukers hjem. Nettene er kalde her på denne årstiden (oktober), og jeg gleder meg til å komme innendørs til en seng i et oppvarmet hus. Halsen har kranglet litt i det siste. Snart venter Tasmania, og der blir det vel ikke varmere. Her er det bare å kle på seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende