Da ravnen War bestemte seg for å spise den fryktede emuen Tchingals egg pådro han seg den gigantiske emuens vrede. Jakten som fulgte var med på å skape Gariwerd slik det fremstår idag.

Himmelen har en lunefull farge, forsterket av solen som er på vei ned. Veien blir smalere og smalere og de krappe svingene kommer hyppigere. Jeg hører halvveis på damestemmen som synger i radioen. Titter ut på de spøkelseshvite trestammene, og tenker at dette kunne vært introen til en skrekkfilm. Da det begynner å hølje ned er det mørkt og Irish har hendene fulle med å svinge unna kenguruer og få campervanen opp de bratte bakkene.

Vi er på vei til Halls Gap, selve utgangspunktet for flere utflukter i nasjonalparken Grampians. Jeg ser på klokken. Det begynner å bli sent.
Jeg har et bilde i hodet fra nettet og guidebøker der jeg tydelig ser meg selv sitte på en liten klippebit som stikker ut i løse luften. Litt sånn á la kanten på Prekestolen i Rogaland.
Vi får finne ut mer om den klippen imorgen.

Det er fullt på alle overnattingsstedene. Til og med campingplassen er full. Vi kjører litt frem og tilbake. Noen få kilometer utenfor sentrum finner vi redningen: Brambucker Backpackers, et koselig hus med peis og avslappende atmosfære, godt ivaretatt av Alan som driver stedet.
Da jeg går opp trappen til respesjonen har regnet stoppet, men luften er fortsatt ladet. Jeg passerer ei jente som sitter ute på terassen og beundrer lynet som flerrer nattehimmelen.
- It’s fantastic, isn’t it, smiler hun.

Alan er av aborginsk herkomst og er involvert i flere prosjekter for å fremme folkets kultur og interesser. Så ligger også Brambuk National Park and Culture Center rett over gaten.
Her kan man lese om de mørke årene da barn ble tatt fra foreldrene og plassert i «hvite» hjem…
Det er også her vi får høre historien om Bunjil, som skapte verden vi ser rundt oss: fjellene, innsjøene, skogene og elvene. Gariwerd, også kjent som Grampians. Det var her den store emuen fløy rasende etter War og sparket til fjell så de ble delt i to og skapte blant annet Victoria Gap.

Vi opplever å kjøre i kø til de fleste severdighetene. McKenzie Falls er et flott fossefall, verdt å se. Splitter Falls derimot er en skuffelse, kanskje det er mer å se her i en annen årstid. Grand Canyon – betydelig mindre enn sin navnesøster i USA, men fjellformasjonene her er fasinerende. Det er ikke lange turen, så vi forlenger den ved å sette oss ned litt utenfor stien og bare ta det hele inn.

The Balconies, eller the Jaws som denne heter har en utstikker der det har vært populært å sitte for å bli tatt bilde av. Denne er nå avstengt. De vil vel ikke risikere at noen faller ned herfra. Idag er vinden sterk, så jeg hadde nok tenkt meg om et par ganger før jeg eventuelt hadde plassert meg der selv. Irish og jeg nøyer oss med å beundre utsikten. Herfra ser man langt utover nasjonalparken.
Grampians er virkelig flott, og jeg er lei meg for at vi bare får sett en bitteliten brøkdel av området. Det skal være flere flotte steder å campe og gå turer, men vi har ikke mye tid igjen før vi må være tilbake i Melbourne med campervanen, så nå fortsetter vi sørover mot the Great Ocean Road.

Gråværet holder seg rundt Grampians, og jo lenger syd vi kommer jo lysere blir himmelen.
I en flott solnedgang parkerer vi for natten. Stemningen er ikke surrealistisk ikveld, og jeg gleder meg til morgendagen. Dette området har jeg villet se i lang tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende