I et øyeblikk er det Stælken Gundersen som står foran meg, klar til kamp. Vesenet er i virkeligheten en sort svanefar som plutselig fant ut at vi var på feil sted til feil tid.

Til en småbarnsfars
store fornøyelse løper Irish og jeg bak hver vår busk for å komme unna den illsinte svanen. Mens barnefaren viste datteren hvordan man mater fuglene hadde Irish og jeg sneket oss litt opp på siden for å se nærmere på særlig de sorte svanene som er så fasinerende.
Mens vi venter på at han skal roe seg, svanen, får jeg et stikk av dårlig samvittighet. Det var jeg som så gjerne ville ned og se på den. Fra kraterkanten hadde vi tittet ned på innsjøen og i kikkerten hadde jeg altså sett den fjærkledde. Det var noe med stilen hans, idet han hisset seg opp som fikk meg til å tenke på Stælken. Jeg gir opp tanken å skulle forklare sammenlikningen til Irish.

Det er ingen vulkansk aktivitet her idag, men to kratere ligger her altså og fungerer som rekreasjonssted for byens innbyggere. Mt.Gambier, byen som klynger seg til kraterkanten, skjuler et større hulesystem. Hele byen er som en sveitserost, og dens innbyggere utnytter mulighetene for litt ekstra turistkroner.


Midt i byen finner vi Cave Park, skapt da taket i en hule kollapset. Hulen er der ennå, og man kan titte ned mot den fra balkongen som er bygget for best mulig utsikt. Velduftende roser danner en idyllisk inngang til den lille parken, og enda flottere er det visstnok etter et regnskyll, når vannet fosser ned mot hulen.
Du finner tilsvarende litt utenfor sentrum – Umpherston Sinkhole, også kalt The Sunken Garden, der du kan se possums om kvelden og ha piknik med venner og familie.
Så har du Blue Lake, krateret der vannet sommerstid har en særdeles spesiell blåfarge, og ingen kan forklare hvorfor det blir slik. ( Se bildet sommerstid her)
Nabo-krateret kan ikke skilte med noen spesiell farge i vannet sitt, men her er en stor park med muligheter for grilling og aktiviteter for barn og voksne. Bare pass deg for den sorte svanen!

Med et ferskt dykkersertifikat i lommen er Irish sulten på å få mer informasjon om huledykking som det er store muligheter for her. Ifølge guideboken skulle det være et dykkersenter i byen som spesialiserer seg på dette.
Vel, om det noensinne har vært et senter her er det borte nå, og turistkontoret aner ingenting om det. Istedet blir vi henvist til småbyen Port McDonald ved kysten. Her skal det være et dykkersenter som kan hjelpe. Vi har uflaks – idag har de stengt. Irish har riktignok blitt fortalt at mest sannsynlig må han ha Advanced-sertifikat for å kunne ta huledykkekurs uansett.


Uflaksen vår hindrer oss i å komme ned i Engelbrecht-hulen i byen også. Vedlikeholdsarbeid. Den hulen vi hadde flaks med ligger i Narracoorte. Her ligger også Wonambi Fossil Centre med en utstilling av dyr slik de tror de så ut for 200 000 år siden. Utrolig flott! En 4 meter høy kenguru med et hode som så mer ut som om det skulle ha sittet på en koalakropp, digre slanger og øgler – og Diprodon Australis! En flott modell av den står utenfor senteret, og jeg er glad vi slipper å møte på slike i skumringen.

Fra huler og sinte svaner kjører vi kystveien opp mot Adelaide. South Australia er et av verdens tørreste steder, og på grunn v tørken har mye av sjøene i Coorong National Park snart gått tomme. Vi blir fortalt at med en fauna og flora som er grodd opp rundt et ferskvannsmiljø sliter de med et dilemma her. Bakken er nemlig full av giftige gasser som kommer opp, og kommer det ikke mer ferskvann må de fylle igjen  med saltvann, noe som altså vil være drastisk for naturen her.
Min venninne i Adelaide, Kathy, har fortalt meg om idylliske barndomsturer hit i båt med foreldrene. Slike turer kan man ikke ta lenger.

Solen er i ferd med å gå ned da vi stopper ved Wellington og venter på den lille taufergen til andre siden av elvemunningen til Murray River.  Elven strekker seg over store deler av denne sørøstlige delen av Australia, og jeg føler at vi nesten daglig har vært borti den.
Rett på den andre siden finner vi en campingplass og får parkert for natten. Kald cider kommer ut av kjøleskapet, og mens Irish tar en etterlengtet dusj skravler jeg med hyggelige naboer.
På den lokale puben finner vi god og billig mat.

Vi våkner tidlig dagen etterpå. Jeg tenker på den stakkars unge gutten vi kom i prat med kvelden før på puben. Oki, i begynnelsen av 20-årene var han nok, ganske full og kunne snøvlende fortelle oss at han skulle på jobb klokken seks dagen etter! Å stå bakfull i stekende sol og jobbe med veiarbeide – jeg misunner ham overhodet ikke.

Vi ruller ned vinduene og setter kursen for Victor Harbour. Nå er vi tilbake til Fleurieu Penisula her vi raste nedover veien ifjor da Kathy tok oss med til Kangaroo Island.
Utenfor Victor Harbour ligger lille Granite Island hvor de små pingvinene holder til. Hver dag ved solnedgang kommer de opp fra sjøen, og det er guidede turer slik at folk kan få oppleve dem.
Vi er her på feil tidspunkt, det vet vi, men vi koser oss for det. Fra Victor Harbour går den en lang trebru over til øya og om man ikke vil gå de 630 meterne over kan man ta en gammel sporvogn som trekkes av en Clydesdale-hest. Åtte hester deler idag på jobben og de blir godt markedsført. Du kan til og med sende dem en mail hvis du vil.

En 1,5 km. sti går rundt øya, The Kaiki Walk, som flere steder minner meg om Kangaroo Island. Særlig da jeg ser eroderte steiner som en slags abstrakt kunst à la «Remarkable Rocks». Spennende blomster og bare et deilig sted å trekke inn sjøluften og koble av en stund.
Man kan sette seg ned på cafeen og ta en kopp kaffe eller spise lunch.Tilbake i Victor Harbour spiser vi lunch i campervanen før vi kjører videre. Kjenner at jeg vil tilbake hit en dag og utforske mer. Flere steder langs kysten her er attraktive helgeutflukter; Port Elliot og Goolwa. Og med Kangaroo Island i tankene har såvisst denne halvøya mange spennende utfluktsmuligheter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende