For kort tid tilbake svettet jeg oppover i det røde nordvest. Nå står jeg midt i en snøhaug. Jeg befinner meg på Australias tak.

Det var mens vi bladde gjennom Lonely Planet og skravlet over en flaske hvitvin i det grønne Queensland at vi bestemte oss for å bestige Australias tak. Vi hadde allerede på planen at vi skulle bortom Snowy Mountains, og da vi leste om 2228 meter høye Mt.Kosciuszko, som faktisk skulle være ganske lett tilgjengelig, var vi enige.Jeg titter ned på snøen. Den er dekket av rødt støv, og det er vel sånn det skal være her på det røde kontinentet. Irish er et stykke foran meg. Han har bedre kondis og en kjappere rytme enn meg når vi er ute slik, så jeg lar ham bare gå foran. Det er ikke så bratte stier vi går egentlig. Skjønt sti – dette er en gammel grusvei som går nesten helt til toppen av Mt.Kosciuszko. Dermed er det bare å traske.

Australias høyeste fjell ble i 1840 besteget av den polske eventyreren Paul Strzelecki som oppkalte det etter frihetskjemperen Tadeusz Kosciuszko.
Fjelltoppen befinner seg i Kosciuszko National Park som omfatter store deler av Snowy Mountains, og nasjonalparken er den største i staten New South Wales.

Dagen før startet vi ved en idyllisk campingssite ved Lake Hume. Veien mot nasjonalparken, Great Alpine Road, hadde litt svingete og slitte veier her og der, men det var en flott tur i et idyllisk landskap. Vi stoppet ved en gammel jernbanelinje. I skogen så vi flere små huler som vi antar bebos av wombats. Til nå hadde vi ikke sett disse, og vi ville vel egentlig ikke risikere å vekke en heller, derfor listet vi oss tilbake til bilen.

Det er to muligheter man kan nå Australias tak på. Den ene er fra Thredbo, et tettsted i beste alpelandsby-stil, som er populært hele året. Herfra kan man ta skiheis et stykke opp i fjellet og gå de siste seks km til toppen av Kosciuszko. Vi valgte å kjøre forbi Thredbo, til Jindabyne og derfra kjøre opp til Charlotte Pass. Herfra er det kun åtte km å gå til toppen.
Det var sent på ettermiddagen da vi kom til parkeringsplassen på Charlotte Pass, og siden det ikke var så mange tilstede bestemte vi oss for å bli her over natten. Et toalett var åpent, og alt vi trengte ellers var jo i campervanen, som denne gangen er en Backpacker Nomad. Det var en bekmørk og kald natt, og jeg våknet tidlig for at vi skulle komme oss avgårde så raskt som mulig.

Irish vinker. Han har stoppet ved en hytte ikke langt fra toppen, Seamen’s Hut. Skulle været slå om kan vi holde oss her. En vedovn, skap med hermetikk og benker til å sove på – i all sin enkelhet. Hytta har sjarm for det.
Jeg får igjen pusten og drikker litt vann. Vi går videre. Etter et kort besøk på Australias høyeste toalett, som minner om en seriøs bunker, er det kun én km igjen til toppen.
Det er rart å stå og se utover på masse snø. Det stemmer liksom ikke med Australia, hvor man hele tiden ser outback og rød sand.

Det blir ikke langt opphold på toppen, men nok tid til litt fotografering i ulike retninger og sms hjem fra Australias tak. På vei ned ser vi at vi har vært heldige. Vi startet fra parkeringsplassen klokken åtte. Nå er klokken rundt elleve og de første turistene fra Thredbo er på vei mot toppen.
Vi stopper og veksler noen ord. Føler oss litt hardcore der vi står med seriøse fjellstøvler, fleecejakker, vindjakker og kakifargede bukser. Jenta som står foran meg har rosa singlet, en bomullsgenser rundt livet, olabukser og joggesko.
Men vi skal lenger enn Kosciuszko. Istedet for å gå tur-retur, kan man fortsette rundturen Moutain Range Walk, en 22 km lang tur. Her og der har snøen dekket til stien så vi går litt frem og tilbake, men i riktig retning. Da jeg kikker ned i dalstrøkene kan jeg erklære at vi her får vår lille dose Blue Mountains. Det blå landskapet under oss er vakkert, og bidrar sammen med de små fjellblomstene til ekstra fargeklatt i landskapet. Det er lettskyet idag, og det er vi glad for egentlig. Solen vil sette farge for det.


Vi er på små stier nå, og et stykke foran oss ser vi ihuga skientusiaster utnytte de snøflekkene som er igjen. Med snowboard eller ski på ryggen har de gått flere kilometer for så og stå de få sekundene rennet varer, før de må gå til neste snøflekk eller klatre opp stien igjen. Vi er imponert!6 ½ time etter at vi forlot parkeringsplassen er vi tilbake i campervanen. Slitne! Et par gutter fra Canberra er også akkurat tilbake. Snowboardutstyret dere ligger ved siden av bilen og de er ikke helt sikre på om det faktisk var verdt den tre timer lange kjøreturen fra hovedstaden, når snøen ligger så spredt som nå. Men joda, de har hatt en fin dag likevel.

Irish vil gjerne innom Canberra når vi først er så nærme.
- Så har vi vært i den staten også, sier han. Australian Capitol Territory.
Australias hovedstad er ikke gammel, og byens planløsning bærer preg av godt arbeid i forkant med å designe en hovedstad. Det er lett å ta seg frem her.
Mange klager over at byen mangler sjel. Et element som ikke kan konstrueres på noe tegnebrett, det må komme naturlig, og den lille tiden vi er her, må jeg si meg enig. Jeg føler ingenting.Canberra City Backpackers er nå blitt YHA, og vi booker oss inn på et dobbeltrom. I natt vil vi sove og ikke risikere å bli vekket av bråkete romkamerater. Vi er trøtte etter dagens strabaser.
Vurderer ikke engang å prøve hostellets badebasseng.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende