Det var selve øyeblikket. Det store Nuet, som man ønsker bare skal vare og vare.

Vi var fire. Fire personligheter som hadde kjent hverandre en knapp uke. Nå virket det som en evighet. Bussen var langt fra full da den forlot den lille landsbyen et sted der ute i verden. To og to satt vi på de små setene, forventningsfulle til den nye destinasjonen samtidig som vi oppsummerte den vi hadde forlatt.
Busker og trær føk forbi vinduene. Som hjemme, men likevel anerledes. Mennesker i veikanten. De sterke fargene. De ukjente luktene. 
Hun ble trøtt og lente seg inntil ham som hun delte sete med. Han hadde snudd seg halvveis mot oss som satt bak og lavmælt drømte vi høyt. Nøt å leve akkurat der og da.
3 nasjonaliteter snakket samme språk. Vi var harmoniske, vi var trygge. Vi var blitt glade i hverandre – en liten global familie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende